Dette må du aldri glemme om du elsker noen med utmattelsessyndrom

Dette må du aldri glemme om du elsker noen med utmattelsessyndrom

<script type="text/javascript" async src="http://adx.adform.net/adx/?mid=181375"></script>

For en stund siden dukket det opp et innlegg i Facebook-feeden min. For en gangs skyld klikket jeg på innlegget og begynte å lese.

Jeg har alltid tenkt at det er litt rart når venner og kollegaer forteller at de har "møtt veggen". Det kan vel ikke være så vanskelig å holde styr på hvor mye man orker, og om man jobber for mye er det vel bare å jobbe litt mindre?

Men etter at jeg leste Niklas Nygrens innlegg så falt alt på plass.

<div id="smartclip-ad"> <div id='smartclip-passback-ad'> <script type="text/javascript"> googletag.cmd.push(function() { googletag.defineSlot('/125128856/NEWSNER.NO.SmartClip::Passback', [300, 600], 'smartclip-passback-ad').addService(googletag.pubads()); googletag.defineSlot('/125128856/NEWSNER.NO.Between::Mobile', [[300, 600]], 'smartclip-ad').addService(googletag.pubads()); googletag.display('smartclip-ad'); }); window.sc_smartIntxtNoad = function(){ googletag.cmd.push(function() { googletag.display('smartclip-passback-ad'); }); } </script> </div> </div>
<div id="smartclip-ad"> <div id='smartclip-passback-ad'> <script type="text/javascript"> googletag.cmd.push(function() { googletag.defineSlot('/125128856/NEWSNER.NO.SmartClip::Passback', [580, 400], 'smartclip-passback-ad').addService(googletag.pubads()); googletag.defineSlot('/125128856/NEWSNER.NO.Between::Desktop', [[468, 400], [480, 400], [580, 400], [860, 610], [980, 120], [980, 240], [980, 300], [1250, 240], [1250, 300]], 'smartclip-ad').addService(googletag.pubads()); googletag.display('smartclip-ad'); }); window.sc_smartIntxtNoad = function(){ googletag.cmd.push(function() { googletag.display('smartclip-passback-ad'); }); } </script> </div> </div>
Pixabay

"Jeg er 43 år, gift og har to barn. Jeg er spesiallege innen psykiatri og har en stilling som overlege på psykiatrisk poliklinikk. Jeg er sykemeldt fordi at hjernen min en dag bestemte seg for at det var nok. Vårt, inntil da, effektive samarbeid tok slutt en vakker maidag. Slutt er kanskje et litt drastisk uttrykk, men jeg kunne ikke lengre gjøre jobben min. Jeg ble sittende på stolen min. En sikring gikk i hjernen, som vår psykolog uttrykte det.

Utmattelsessyndrom. Mye forskning og mange gode tekster finnes på dette området. Oppsummert kan vel dette sies om det: Hjernen vår er designet for korte perioder med stress. I disse periodene kan vi prestere mye og raskt. Stresset fungerer som en slags turbo eller motor for hjernen. Det er et veldig godt og effektivt system, som hjelper oss å handle og reagere raskt i pressede situasjoner. Det bør tillegges at dette systemet ikke er noen nyheter. Det er eldre enn mennesket i sin nåværende form, og det finnes liknende systemet i dyreriket ellers.

Shutterstock

En forutsetning for at hjernen vår og stressystemet skal fungere optimalt over tid er at det finnes en balanse. Etter en periode på turboen trenger systemet å gire ned, kjøle seg ned og gjeninnhente seg. Høres rimelig ut, eller hva? Hva skjer ellers? Moderne forskning viser at stress og nærmere bestemt stresshormoner fungerer etsende på hjernen over tid. Det å konstant bade hjernens stresshormoner gjør at den faktisk krymper. Nervene trekker seg tilbake, og det blir en glipp i kontakten mellom ulike nerver.

Signalene når ikke fram som de skal. Litt som når mobilien har dårlig dekning; ett og annet ord forsvinner og lydkvaliteten brister. Dette får blant annet konsentrasjons- og hukommelsesfunksjoner til å bli svekket. Det bestandige badet i stresshormoner fører for eksempel til forverret søvn. Ganske selvsagt. Ofte går det lang tid før effektene får gjennomslag i det daglige livet og ikke sjelden har det gått altfor langt.

Shutterstock

Så da satt på stolen min. Kroppen og hjernen hadde gått sammen og streiket. Det tok meg 1,5 time for å komme opp fra stolen. Takk og lov, så hadde jeg ingen pasient som ventet. Til tross for at dette inntrakk forsøkte jeg å fortsette og jobbe. Det gikk ikke. Det som alltid hadde fungert, å bite tennene sammen og ta i et nytt tak, fungerte ikke. Sykemeldingen var eneste mulighete. Den første måneden satt jeg i en lenestol stort sett hele tiden. Å gå til butikken 200 meter fra huset for å kjøpe en liter melk var et heldagsprosjekt.

Hjernen og dens nerver kan leges og vokse tilbake, men det tar tid. Lang tid. En del funksjoner kommer kanskje ikke tilbake. Studier viser at reaksjon på stress er påvirket under flere år framover. Det som hjelper er fysisk aktivitet og meditasjon. Begge disse aktivitetene innvirker roligheten på hjernen og senker stressnivåene.

I min rehabilitering har jeg hatt en samtaleterapeut og lege. Legene oppgave har først og fremst vært bedømmelse og sykemelding. Medisinering har ikke vært aktuelt. Mange i tilsvarende situasjon rammes av nedstemthet, depresjon og angst. Dette er derimot en tilstand, som i hjernens kjemi, er forskjellige fra utmattelsestilstanden. Ikke sjelden sameksisterer de. Ikke i mitt tilfelle. Gleden i livet finnes og noen angst har jeg ikke hatt.

Hvordan kunne det bli sånn? Jeg, om noen, burde jo ha oversikt på dette området. Terapeuten min sa ved et av våre første møter at hjernen min fungerer på samme måte som alle andres. Nei, sa jeg litt på spøk. Med ett blikk i bakspeilet var det ikke mange advarseler om at hjernen min til slutt skulle gå i streik. Jeg befant meg mer eller mindre i aktivitet og stress alle døgnets våkne timer. Mottakelse, møter, innleggelse, administrasjon, pendling, hus, hage, matlaging, rydding, aktiviteter av alle andre salg. Som i alle andres liv ruller ikke heller mitt liv på noen som helst måte på skinner. Ved de mest upraktiske tilfellene dukker sykdommen og død opp uten advarsel. Tiden krymper, alt skal med.

Shutterstock

Nivået av stresshormon får jeg aldri mulighet til synke under. For å spare tid forsakes de muligheter til gjeninnhentning som tidligere fantes. Hagen begynner å forfalle, matlagningen gikk ned på sparebluss. Krukkeplantene døde for flere år siden. Det siste året før sykemeldingen klarte jeg ikke å høre på radio i bilen. Hjernen min signaliserte klart og tydelig at den ikke orket mer stimulans.

Allerede i 2008 kjørte en kollega meg til akutten ettersom hjertet slo store mengder med ekstraslag. Det var ingenting feil med hjertet, det var stress. Jeg sykemeldte meg ikke, jeg var tilbake på jobben dagen etter. Slik er det nemlig å være stålmannen. Lit visste jeg om at også min styrke var kryponit. Det finnes mye å tenke og skrive om de bakomliggende mekanismene til min oppførsel. Mekanismer som ikke på noen som helst måte er unike for meg. Det spørsmålet forlater jeg derimot foreløpig her.

Drøyt ett år har gått og hjernen min leges sakte, men sikkert. Akkurat nå befinner jeg meg i et slags grenseland. Det nærmer seg en tilbakekomst i arbeidslivet. Til å begynne med i form av arbeidstrening tilsvarende 25 prosent. Ikke noe pasientarbeid. Det kommer nok til å drøye en stund til.

Dette innlegget er skrevet av Niklas Nygren og er publisert med hans tillatelse. Bloggen hans finner du her.

Shutterstock

Del gjerne dette viktige innlegget med dine venner på Facebook slik at flere får forståelse for hvordan det er å leve med utmattelsessyndrom!

 
<script language="javascript" src="https://track.adform.net/adfscript/?bn=18236234"></script> <noscript> <a href="https://track.adform.net/C/?bn=18236234;C=0" target="_blank"> <img src="https://track.adform.net/adfserve/?bn=18236234;srctype=4;ord=[timestamp]" border="0" width="1250" height="600" alt=""/> </a> </noscript>