Foreldrene slår ihjel sin 7 år gamle sønn – da finner legen en hjerteskjærende beskjed i guttens hånd

Foreldrene slår ihjel sin 7 år gamle sønn – da finner legen en hjerteskjærende beskjed i guttens hånd

<script type="text/javascript" async src="http://adx.adform.net/adx/?mid=181375"></script>

Dette er en historie om en lite gutt med et stort hjerte – en historie alle burde lese.

Historien om Ivan handler ikke bare om han, men om millioner av barn verden over som tvinges til å gå gjennom samme mareritt.

Historien om Ivan er kanskje fiktiv, men budskapet er likevel ekte.

<div id="smartclip-ad"> <div id='smartclip-passback-ad'> <script type="text/javascript"> googletag.cmd.push(function() { googletag.defineSlot('/125128856/NEWSNER.NO.SmartClip::Passback', [300, 600], 'smartclip-passback-ad').addService(googletag.pubads()); googletag.defineSlot('/125128856/NEWSNER.NO.Between::Mobile', [[300, 600]], 'smartclip-ad').addService(googletag.pubads()); googletag.display('smartclip-ad'); }); window.sc_smartIntxtNoad = function(){ googletag.cmd.push(function() { googletag.display('smartclip-passback-ad'); }); } </script> </div> </div>
<div id="smartclip-ad"> <div id='smartclip-passback-ad'> <script type="text/javascript"> googletag.cmd.push(function() { googletag.defineSlot('/125128856/NEWSNER.NO.SmartClip::Passback', [580, 400], 'smartclip-passback-ad').addService(googletag.pubads()); googletag.defineSlot('/125128856/NEWSNER.NO.Between::Desktop', [[468, 400], [480, 400], [580, 400], [860, 610], [980, 120], [980, 240], [980, 300], [1250, 240], [1250, 300]], 'smartclip-ad').addService(googletag.pubads()); googletag.display('smartclip-ad'); }); window.sc_smartIntxtNoad = function(){ googletag.cmd.push(function() { googletag.display('smartclip-passback-ad'); }); } </script> </div> </div>

"Jeg heter ivan og jeg sju år gammel. Jeg elsker min mamma og pappa, men jeg er også veldig redd for dem. De slår meg ofte, og jeg forstår ikke hva jeg gjør feil.

I morges våknet jeg og gikk til skolen. Jeg har lært meg å være flittig og læreren liker meg.

Jeg liker hele klassen min, men jeg har ingen venner. Derfor pleier på å være inne i pausene. Ingen vil leke med meg. Jeg forsøkte å bli venn med de andre barna, men de skjøv meg bort og skrek at jeg var ekkel.

De ler av meg for at jeg har på den samme slitne buksa, samme t-skjorten og samme kjedelig sko hver dag.

En dag etter skolen gikk jeg inn i garderoben og tok en tynn jakke som hadde hengt der lenge, ingen så ut til å savne den. Så gikk jeg hjem alene i snøstormen. Jeg skalv av kulde, og det var vanskelige å gå i den sterke vinden. Plutselig dyttet noe meg framover, jeg falt ned i snøen og noen trykket ansiktet mitt ned i den. Så sa de:

– Din dust, ingen liker deg. Idiot!

De sparket meg i ryggen og i magen, så sprang de derfra og forlot meg i den kalde snøen.

Shutterstock

Jeg gråt. Ikke fordi at jeg frøys eller hadde det vondt, jeg gråt fordi jeg ikke hadde en eneste venn, selv om jeg likte alle andre mennesker.

Så fort jeg kom inn døra kom moren min springende og rev i håret mitt.

– Hvor har du vært? Hvorfor er du så bløt og skitten? Ekle barn som deg får ingen middag, gå inn på rommet ditt og bli der.

Jeg gjorde som moren min sa, jeg gikk på rommet mitt og kom ikke ut før neste dag, selv om jeg var veldig sulten og tørst.

Karakterene min ble dårligere og dårligere, hver gang pappa fikk vite det slo han meg hardt. En gang slo han meg så hardt at jeg ikke kunne røre pekefingeren min, jeg fikk aldri tilbake følelsen i pekefingeren og alle barna lo av meg på grunn av det.

Shutterstock

Tiden gikk og en dag jeg veldig vondt i hjertet.

Mamma og pappa brydde seg ikke om jeg hadde vondt. På kvelden lå jeg i senga, og jeg ønskte bare en ting. Jeg ønsket at jeg ikke skulle ha vondt mer, fordi jeg ville ikke irritere mamma og pappa. Jeg elsker dem så mye, det gjør jeg, virkelig.

Neste dag på skolen fikk vi i oppgave å male vårt høyeste ønske. De andre barna malte biler, raketter og fine dokker. Det gjorde ikke jeg.

Ikke fordi at jeg ikke liker sånt, men jeg ønsket meg mest av alt en kjærlighetsfull mamma og pappa, så jeg malte en familie. En mamma, en pappa og deres sønn, de spilte spill og var alle glade. Mens jeg malte gråt jeg stille, jeg ville så veldig gjerne ha en mamma og pappa som elsket meg.

Når det var min tur å vise maleriet for klassen lo alle av meg.

Jeg stilte meg med lærerens pult og sa:

– Mitt høyeste ønske er en familie.

Da lo alle i klassen enda høyere. Jeg begynte å gråte og sa.

– Vær så snill, ikke le av meg, dette er mitt høyeste ønske. Dere kan slå meg, dere kan hate meg, men jeg ber dere, vær så snill å ikke le av meg.

Public Domain Pictures

– Jeg vil ha foreldre som dere har, som klemmer og koser med meg, som henter meg etter skolen og er glade for å se meg. Jeg vet at jeg er svak, jeg vet at jeg har en krokete finger, men vær så snill å ikke le av meg.

Lærerinnen forsøkte å tørke tårene min, jeg tror at noen barn forstod meg, men mange fortsatte å le.

En dag når jeg fikk tilbake prøven min i russik så jeg med en gang at jeg hadde fått et dårlig resultat. Jeg visste at moren min ville bli skuffet.

Jeg var redd for å gå hjem, men jeg visste ikke hvor ellers jeg skulle gå. Jeg gikk langsomt hjem, jeg ville ikke komme hjem. Moren min ble rasende.

Hun tok tak i meg og kastet meg i gulvet, jeg slo benet mitt hardt i en stol.

Så slå hun meg i hodet to ganger, jeg bare lå der, klarte ikke å reise meg, jeg hadde kjempevondt i både benet og den ene armen, men mamma forlot meg bare der på gulvet.

Når kun kom tilbake sa hun at jeg skulle rydde opp rotet. Når pappa kom jeg skulle han ta seg av meg.

Jeg ba på mine knær til mamma om å ikke si noe til han, men når jeg løftet blikket så jeg at han allerede stod i døråpningen. 

Når mamma fortalte om prøver dro han meg opp fra gulvet, ristet meg og slo meg i ansiktet. 

Pixabay

Etterpå husker jeg ingenting, jeg våknet opp på sykehuset. Jeg så på hånda, jeg kunne ikke røre noen av min fem fingre. Jeg så ut gjennom vinduet og gråt.

Utenfor så jeg en foreldre leke med barna sine, de kastet ball til hverandre og klemte.

Vet du hvorfor jeg gråt?

Jeg vet ikke hvordan en klem fra mamma føles, hvordan det er å bli koset meg. Mine foreldre bare slår meg, men jeg elsker dem likevel. Jeg har alltid gjort mitt best, jeg har vært flittig på skolen, men de liker meg ikke for det om.

En dag sølte jeg litt av teen min. Da slo de meg igjen.

Plutselig fikk jeg vondt i brystet igjen, jeg sa det til mamma, men hun brydde seg ikke. Etter en stund fikk jeg dra til sykehuset igjen, ingen kom innom og hilste på meg.

Legene sa at mamma og pappa sikkert kom neste dag, men det gjorde de ikke. Jeg ventet og ventet, men ingen kom. Jeg elsker min foreldre likevel.

To dager senere døde Ivan av skadene sin. I hånden hans fant legene et brev:

"Kjære mamma og pappa. Jeg er kjempelei meg for at jeg ekkel og dum. Jeg er lei meg for at dere ikke kan elske meg.

Jeg ville aldri irritere dere. Alt jeg ville mamma var å få en klem, en kos og få høre at du elsket meg enda en gang. Pappa, jeg ville bare at du skulle leke med meg, holde hånden min på en tur eller synge for meg.

Jeg vet at jeg er en skam for dere.

Jeg kommer aldri..."

Så sluttet Ivans hjerte å slå.

Denne historien er hentet fra Russland. Jeg er ikke sikker på om det virkelig har hendt, men det spiller ingen rolle. Den er utrolig viktig likevel!

Alle barn har rett til å bli elsket. Likevel skjer dette hvert sekund, hvert minutt, hver time og hver dag, i alle land, alle steder og alle skoler.

Et barns hjem skal være fritt for vold og en sikker plass. Barn trenger kjærlighet og nærhet, og en klem kan i blant være verdt mye mer enn du noensinne kan vite.

Shutterstock

Vær snille og del gjerne denne historien med alle dinne venner på Facebook for å vise hvor viktig det er at alle barn føler seg elsket. 

 
<script type="text/javascript" src="http://adx.adform.net/adx/?mid=483731"></script>
<script data-adfscript="adx.adform.net/adx/?mid=483729&rnd=%%CACHEBUSTER%%"></script> <script src="//s1.adform.net/banners/scripts/adx.js" async defer></script>