Han dytter seg unna livbåten og redder seg selv. Når jeg forstår hvorfor blir jeg rørt til tårer.

En lærer underviste elevene sine når hun fortalte denne historien om et Cruiseskip som Kantret til sjøs. På skipet var det ett par som lykkes i å komme seg til en livbåt, bare for å innse at det kun var plass til en person til. Jeg tror ikke at dette er en sann historie, men jeg tror at alle kan lære seg noe etter å lese det som skjedde.

I samme øyeblikk som begge nådde frem til livbåtene, dyttet mannen til konen sin, slik at hun havnet bak ham, og han hoppet opp i livbåten på egen hånd.

Kvinnen sto fast på det synkende skipet og ropte på mannen sin.

Læreren spurte elevene sine: “Hva tror dere hun ropte?”

De fleste av elevene svarte ivrig: “Jeg hater deg! Jeg har blitt lurt!”

Læreren noterte seg en gutt som satt helt stille og vendte seg mot ham for å høre hva han trodde at kvinnen ropte: “Frøken, jeg tror hun ropte: “Ta vare på barnet vårt!””

Læreren ble forundret og spurte: “Har du hørt denne historien her før?”

Gutten ristet på hodet: “Nei, men det var det mamma sa til pappa før hun døde av en sykdom.”

Læreren sukket lett: “Du svarte rett”.

Crusieskipet sank. Mannen dro hjem i live, og oppfostret parets datter alene.

Mange år senere, etter at mannen var blitt gammel og gått bort, fant datteren en dagbok når hun ryddet i farens eiendeler.

Det viste seg at moren hadde blitt diagnosert med en dødelig sykdom kun noen dager før foreldrene dro på cruiseskipet. I det kritiske øyeblikket tok faren sin eneste sjanse til å overleve.

Han skrev i dagboken sin: “Uansett hvor mye jeg ønsket å synke til bunnen av havet sammen med deg, så måtte jeg tenke på datteren vår. Dessverre måtte jeg la deg ligge alene på havets bunn, for alltid.”

Når læreren var ferdig med historien, satt hele klassen musestille.

Læreren forsto at eleven, som i begynnelsen var helt stille, forsto poenget med historien. Mellom alt godt og vondt i verden, finnes det mange ulike baktanker og grunner som kan være vanskelige å se.

Det er derfor vi aldri bare skal fokusere på det ytre, og ikke dømme andre uten at vi prøver å forstå dem først.

De som liker å betale regningen gjør det kanskje ikke for å vise at de har penger, men kanskje fordi de verdsetter vennskap over penger.

De som tar på seg ekstra mye på arbeidsplassen gjør det ikke bare for at de er dumme, men kanskje fordi de finner verdi i å ta ansvar.

De som alltid ber om unnskyldning ovenfor andre har ikke alltid feil, men kanskje de verdsetter menneskene rundt dem, og derfor gjør de det.

De som er villige til å hjelpe deg, gjør det ikke nødvendigvis fordi de skylder deg noe, men fordi de ser på deg som en sann venn.

Det som ofte sender tekstmeldinger til deg, gjør det kanskje ikke fordi de ikke har noe bedre å finne på, men kanskje fordi du hele tiden finnes i deres hjerte.

En dag kommer vi allt til å skilles fra hverandre; vi kommer til å savne våre samtaler om alt og ingenting; drømmene vi hadde. Dager vil passere, måneder, år, tiår, til kontakten blir mer sjelden… En dag kommer barnene våre til å se på bildene våre og spørre “Hvem er de menneskene?”, og du kommer kanskje til å le og felle noen usynlige tårer ettersom at hjertet ditt blir rørt og du kommer til å si: “Det var de som jeg hadde de beste dagene i livet mitt sammen med.”

Gjerne del denne, slik at flere kan få med seg denne viktige historien, og samtidig forstå hva livet handler om!