Hver dag flytter tusenvis av eldre inn på pleiehjem.
Mange venter spent på et besøk eller i det minste en telefonsamtale fra noen i familien, men vi er ofte for opptatt til å sette av den tiden vi kanskje burde.
Mot slutten av sitt liv sitter mange eldre igjen med en følelse av ensomhet og skuffelse.
Dette er historien om en eldre kvinnen som bodde på et pleiehjem. Trolig så de ansatte henne som bare nok en skjør, gammel dame som ventet på å trekke på pusten for siste gang.
Men etter at hun døde fant en pleier noe svært overraskende, og det rørte alle de ansatte til tårer.
I den avdøde kvinnens skap, skrevet ned på et pent brettet papir, fant de dette diktet.
SE MEG
Hva ser du, søster, i din stue?
En gammel, sur og besværlig frue,
usikker på hånden og fjern i blikket,
litt grisete og rotet der hun har ligget.
Du snakker høyt, men hun hører deg ikke.
Hun sikler og hoster, har snue og hikke.
Hun takker deg ikke for alt det du gjør,
men klager og syter, har dårlig humør.
Er det hva du tenker, er det hva du ser?
Lukk øynene og se, det var noe mer.
Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er,
den gamle damen som ligger her.
Jeg er en pike på ti, i et lykkelig hjem
med foreldre og søsken – jeg elsker dem.
Jeg er ungmø på seksten, med hjerte som banker
av håp og drømmer og romantiske tanker.
Jeg er brud på tyve med blussende kinn.
I mitt eget hjem går jeg lykkelig inn.
Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem.
Mot alt som er vondt vil jeg verne dem.
Og barna vokser, med gråt og latter.
Så blir de store, og så er vi atter
voksne alene som nyter freden
og trøster hverandre. Og nyter gleden
når vi blir femti, og barnebarna kommer
og bringer uro og latter hver sommer.
Så dør min mann og jeg blir ensom med sorgen,
og sitter alene fra kveld til morgen.
For barna har egne hjem,
det er så mye som opptar dem.
Borte er alle de gode år,
de trygge, glade og vante kår.
Nå plukker alderen fjærene av meg.
Min styrke, mitt mot blir snart tatt i fra meg.
Ryggen blir bøyd og synet svikter,
jeg har ikke krefter til dagens plikter.
Mitt hjerte er tungt og håret grått.
Med hørselen skranter det og så smått.
Men inne bak skrøpelighetene finnes
det ennå så meget vakkert å minnes;
barndom, ungdom, sorger og gleder,
samliv, mennesker, tider og steder.
Når alderdomsbyrden tynger meg ned,
så synger allikevel minnene med.
Men det som er aller mest tungt å bære,
er det at evig kan ingenting være.
Hva ser du, søster? En tung og senil
og trett gammel skrott? Nei, prøv en gang til.
Se bedre etter – se om du kan finne
et barn, en brud, en mor, en kvinne.
Se meg som sitter der innerst inne.
Det er meg, du må prøve å se – og finne.
Aldri ta de eldre for gitt. I en hver gammel kropp lever det en sjel som ønsker å være ung, selv om kroppen ikke fungerer like godt som den en gang gjorde.
Husk ordene til denne gamle damen når du ser en eldre person, og pass på at du behandler ham eller henne med respekt og verdighet.
Del diktet med alle du kjenner, så alle får muligheten til å lese disse ordene.
