Mannen vil skilles, men blir sjokkert når han hører konens uventede svar. Det siste avsnittet knuser hjertet mitt.

Mannen vil skilles, men blir sjokkert når han hører konens uventede svar. Det siste avsnittet knuser hjertet mitt.

<script type="text/javascript" async src="http://adx.adform.net/adx/?mid=181375"></script>
<script data-adfscript="adx.adform.net/adx/?mid=175201&rnd=%%CACHEBUSTER%%"></script> <script src="//s1.adform.net/banners/scripts/adx.js" async defer></script>

Jeg har lest denne historien flere ganger, og jeg må innrømme at jeg feller noen tårer hver gang. Det er et sterkt bilde av kjærlighet som jeg syns alle burde lese. Den er dyp og sørgelig, men forteller oss også noe viktig om kjærlighet og forhold. Teksten, som er nedskrevet av ektemannen, har sirkulert rundt på nettet i rundt ti år. Jeg vet ikke om historien er sann eller ikke, men uansett så vil jeg dele den med dere. Jeg håper at dere vil dele den videre. Sett deg ned og slapp av. Les og tenk gjennom denne historien.

<div id="smartclip-ad"> <div id='smartclip-passback-ad'> <script type="text/javascript"> googletag.cmd.push(function() { googletag.defineSlot('/125128856/NEWSNER.NO.SmartClip::Passback', [300, 600], 'smartclip-passback-ad').addService(googletag.pubads()); googletag.defineSlot('/125128856/NEWSNER.NO.Between::Mobile', [[300, 600]], 'smartclip-ad').addService(googletag.pubads()); googletag.display('smartclip-ad'); }); window.sc_smartIntxtNoad = function(){ googletag.cmd.push(function() { googletag.display('smartclip-passback-ad'); }); } </script> </div> </div>
<div id="smartclip-ad"> <div id='smartclip-passback-ad'> <script type="text/javascript"> googletag.cmd.push(function() { googletag.defineSlot('/125128856/NEWSNER.NO.SmartClip::Passback', [580, 400], 'smartclip-passback-ad').addService(googletag.pubads()); googletag.defineSlot('/125128856/NEWSNER.NO.Between::Desktop', [[468, 400], [480, 400], [580, 400], [860, 610], [980, 120], [980, 240], [980, 300], [1250, 240], [1250, 300]], 'smartclip-ad').addService(googletag.pubads()); googletag.display('smartclip-ad'); }); window.sc_smartIntxtNoad = function(){ googletag.cmd.push(function() { googletag.display('smartclip-passback-ad'); }); } </script> </div> </div>

Jeg kom hjem en kveld og maten var klar. Min hustru hadde kommet hjem tidligere fra jobben og laget middag. Når vi satte oss til bords, tok jeg hånden hennes og sa: “Jeg vil skilles.”

Hun reagerte knapt. Hun virket ikke engang irritert. I stedet spurte hun meg hvorfor. Jeg inngikk spørsmålet. Da ble hun sint og begynte å kaste bestikk rundt i rommet mens hun ropte: “Du er ingen mann!”. Vi snakket ikke mer den kvelden. Hun var lei seg. Jeg forsto at hun ville vite hva som egentlig hadde skjedd med forholdet vårt, men sannheten var at jeg ikke kunne gi henne et bra svar. Jeg hadde forelsket meg i en annen. Jeg elsket ikke konen min lengre. Jeg syns bare synd på henne.

Med en stor porsjon skyldfølelse skrev jeg en avtale for skilsmissen. Hun skulle få beholde huset, bilen og 30 prosent av bedriften min. Hun leste gjennom det – og rev papiret i stykker. Kvinnen som jeg hadde tilbrakt 10 år av livet mitt med hadde blitt sterkere. Jeg ble lei meg over tanken på at hun sløste tid, ressurser og energi på meg, men jeg kunne ikke ta tilbake det jeg hadde sagt ved middagsbordet. Til slutt gråt hun høylytt foran meg, slik som jeg hadde forventet skulle skje i begynnelsen, og når hun gjorde det virket det så virkelig… Vi skal skille oss.

Dagen etter kom jeg hjem sent fra jobb, og ved middagsbordet satt hun og skrev noe. Jeg spiste ikke middag. Jeg gikk strake veien til sengen og sovnet.

På morgenen hadde hun skrevet ned hennes vilkår for en skilsmisse: Hun ville ikke ha noe som helst, men krevde at vi skulle prøve å leve så normalt som mulig den neste måneden. Grunnen til dette var enkel: Sønnen vår skulle ha sin første skoleavslutning om en måned, og hun ville ikke ødelegge det for ham.

Hun ba meg også om å huske på at på bryllupsdagen vår, så bar jeg henne over terskelen til soverommet. Nå ville hun at jeg skulle bære henne fra soverommet til ytterdøren hver morgen – i en måneds tid. Jeg ble forvirret og nesten litt redd. Jeg trodde hun var i ferd med å bli gal, men ettersom jeg ønsket at vi skulle avslutte tiden vår på ett bra vis, aksepterte jeg de spesielle ønskene hennes.

Vi var begge litt klumsete når jeg skulle bære henne for første gang siden vi giftet oss. Men sønnen vår var glad, og klappet i hendene mens han sang: “Pappa bærer mamma i armene sine!”.
Ordene hans rev i brystet. Jeg bar henne fra soverommet, gjennom stuen og videre til ytterdøren. Hun lukket øynene og sa: “Ikke fortell han om skilsmissen.” Jeg nikket og slapp henne ned fra armene mine.

Dagen etterpå var vi ikke like klumsete. Hun lente seg mot brystet mitt, og jeg kunne kjenne lukten av parfymen hennes. Jeg innså at det var veldig lenge siden jeg hadde gitt oppmerksomhet til denne kvinnen. Hun var ikke ung lenger. Hun hadde rynker i ansiktet, og håret hennes begynte å bli grått. Forholdet vårt hadde tatt på kreftene. I et lite øyeblikk spurte jeg meg selv hva jeg egentlig hadde gjort med henne.

Når jeg løftet henne den fjerde dagen, kjente jeg hvordan følelsene begynte å komme tilbake. Følelsen av nærhet. Dette var kvinnen som hadde gitt meg ti år av livet hennes. På den femte og sjette dagen forsto jeg hvordan disse følelsene bare fortsatte å vokse. Det ble mye lettere å bære henne når slutten av måneden nærmet seg, og jeg la merke til at hun hadde blitt smalere og smalere.

En dag slo det meg hvor mye smerte og sorg hun bar på. Og uten at jeg tenkte over det, strøk jeg gjennom håret hennes. Sønnen vår braste gjennom døren, lo og sa: “Pappa, det er på tide å bære mamma!”

For han hadde bæringen blitt en viktig morgen rutine. Konen min vinket ham til sengen og ga han en stor klem. Jeg snudde meg en annen vei, for jeg var rett for å ha endret mening angående skilsmissen. Jeg bar henne i armene mine. Jeg holdt kroppen hennes i et fast grep. Akkurat slik som på bryllupsdagen vår…

Når jeg bar henne den siste gangen denne måneden, kunne jeg knapt røre meg. Jeg visste hva jeg måtte gjøre. Jeg kjørte over til Jane, som var den nye kvinnen i livet mitt, og sa det som det var: “Beklager, men jeg vil ikke skille meg fra konen min lengre.”

Alt var så tydelig nå. Jeg hadde båret konen min inn i huset vårt på bryllupsdagen vår, og sagt til henne “til døden skiller oss av.”

På vei hjem fra jobb denne dagen kjøpte jeg blomster, og når kvinnen i kassen spurte om jeg ville ha et kort, lo jeg og sa: “Jeg bærer deg hver morgen – til døden skiller oss av.”

Jeg kom hjem med blomster i hånden og et stort smil om munnen. Jeg ropte på konen min, men fikk ingen svar. Da jeg kom inn på soverommet vårt så jeg at hun lå i sengen vår – livløs. Hun sovnet stille inn mens jeg var på jobb. Det viste seg at hun hadde hatt kreft i flere måneder, men jeg hadde vært så opptatt med den nye kvinnen min at jeg ikke engang hadde tenkt tanken eller lagt merke til at konen min var syk. Hun visste at hun var dødende, men ville redde meg fra reaksjonen til sønnen vår (hvis vi fullførte skilsmissen).

I øynene til sønnen vår skulle jeg fortsette å være en tro, kjærlig og omtenksom pappa og ektemann.

De små tingene i livet, som jeg så på som kjedelige og uviktige, er det som virkelig teller. Ikke hvor stort hus du har, ikke hvilken type bil, ikke personlige eiendeler eller penger i banken. Sånne ting kan absolutt skape forutsetninger for lykke, men egenverdien fra disse tingene kan aldri opprette ordentlig lykke.

Ta deg tid, bli din partners venn og gjør alle de små tingene for hverandre, som er kjærlighet.

Mange mennesker forstår ikke hvor lite som kreves for å virkelig lykkes og gir opp alt for tidlig.

Del denne videre om dette rørte deg også inn i hjertet.

<script language="javascript" src="https://track.adform.net/adfscript/?bn=18236248"></script> <noscript> <a href="https://track.adform.net/C/?bn=18236248;C=0" target="_blank"> <img src="https://track.adform.net/adfserve/?bn=18236248;srctype=4;ord=[timestamp]" border="0" width="300" height="600" alt=""/> </a> </noscript>
<script language="javascript" src="https://track.adform.net/adfscript/?bn=18236234"></script> <noscript> <a href="https://track.adform.net/C/?bn=18236234;C=0" target="_blank"> <img src="https://track.adform.net/adfserve/?bn=18236234;srctype=4;ord=[timestamp]" border="0" width="1250" height="600" alt=""/> </a> </noscript>
<script language="javascript" src="https://track.adform.net/adfscript/?bn=15332497"></script> <noscript> <a href="https://track.adform.net/C/?bn=15332497;C=0" target="_blank"> <img src="https://track.adform.net/adfserve/?bn=15332497;srctype=4;ord=[timestamp]" border="0" width="320" height="320" alt=""/> </a> </noscript>
<script language="javascript" src="https://track.adform.net/adfscript/?bn=15332496"></script> <noscript> <a href="https://track.adform.net/C/?bn=15332496;C=0" target="_blank"> <img src="https://track.adform.net/adfserve/?bn=15332496;srctype=4;ord=[timestamp]" border="0" width="1250" height="300" alt=""/> </a> </noscript>