Når han finner det 60 år gamle kjærlighetsbrevet får mannen sin livs største overraskelse.

Når han finner det 60 år gamle kjærlighetsbrevet får mannen sin livs største overraskelse.

<script type="text/javascript" async src="http://adx.adform.net/adx/?mid=181375"></script>

Jeg har lest mange kjærlighetshistorien oppover årene, men det er absolutt ingen som slår denne. Den er litt lang, men jeg lover deg at det er verdt å lese den helt til slutten. Jeg sitter nemlig fortsatt å tørker tårene etter å ha lest den. Selv om jeg ikke vet om den er sann, så er den så pass vakker at jeg ville dele den med dere. For det er sant det de sier, ekte kjærlighet dør aldri. 

<div id="smartclip-ad"> <div id='smartclip-passback-ad'> <script type="text/javascript"> googletag.cmd.push(function() { googletag.defineSlot('/125128856/NEWSNER.NO.SmartClip::Passback', [300, 600], 'smartclip-passback-ad').addService(googletag.pubads()); googletag.defineSlot('/125128856/NEWSNER.NO.Between::Mobile', [[300, 600]], 'smartclip-ad').addService(googletag.pubads()); googletag.display('smartclip-ad'); }); window.sc_smartIntxtNoad = function(){ googletag.cmd.push(function() { googletag.display('smartclip-passback-ad'); }); } </script> </div> </div>
<div id="smartclip-ad"> <div id='smartclip-passback-ad'> <script type="text/javascript"> googletag.cmd.push(function() { googletag.defineSlot('/125128856/NEWSNER.NO.SmartClip::Passback', [580, 400], 'smartclip-passback-ad').addService(googletag.pubads()); googletag.defineSlot('/125128856/NEWSNER.NO.Between::Desktop', [[468, 400], [480, 400], [580, 400], [860, 610], [980, 120], [980, 240], [980, 300], [1250, 240], [1250, 300]], 'smartclip-ad').addService(googletag.pubads()); googletag.display('smartclip-ad'); }); window.sc_smartIntxtNoad = function(){ googletag.cmd.push(function() { googletag.display('smartclip-passback-ad'); }); } </script> </div> </div>

På veien hjem en kjølig dag snublet jeg plutselig over en lommebok som noen hadde mistet på gaten. Jeg plukket den opp og kikket inni for å se om det fantes noe førerkort eller ID som kunne hjelpe meg med å finne lommebokens eier. Men alt som var der, var en 20-lapp og et skrukkete brev som så ut til å ha ligget der i flere år. 

Konvolutten var slitt, og det eneste som var leselig var avsenderadressen. Jeg åpnet konvolutten og tok ut brevet for å prøve og finne noen ledetråder. Da så jeg at det var datert i 1955, det var altså skrevet for over 60 år siden. 

Det var skrevet med en vakker, kvinnelig håndskrift, og noen hadde tegnet en liten blomst oppe i venstre hjørne på papiret. Brevet begynte med "Kjære Johan" og fortsatte med at avsenderen fortalte denne Johan at de ikke kunne møtes mer, siden avsenderens mamma forbød dette. Men til tross for det, skrev hun at hun alltid skulle elske ham. Brevet var signert "Kerstin". 

Det var et veldig vakkert brev, men utenom navnet Johan, fantes det ingen mulighet for å finne ut hvem som var eieren av brevet. Jeg tenkte at hvis jeg ringte nummeropplysningen så kunne de kanskje finne frem en telefonliste over hvem som hadde bodd på den adressen som sto på konvoluttens bakside.

"Hei, jeg har ett litt uvanlig spørsmål", begynte jeg. "Jeg prøver å finne eieren til en lommebok jeg har funnet. Finnes det noen mulighet for å få ett telefonnummer til en adresse som står på en konvolutt inne i den?"

Operatøren koblet meg videre til sjefen sin, som klarte å finne ett nummer: "Ja, det er ett nummer oppført på den adressen, men jeg kan dessverre ikke gi det videre. Men jeg kan ringe nummeret og fortelle om saken din og høre om de vil prate med deg."

Jeg ventet i noen minutter, og da kom sjefen tilbake i telefonen.
"Jeg har noen som vil snakke med deg".

Jeg spurte kvinnen i andre enden om hun kjente noen som het Kerstin.
"Å! Vi kjøpte dette huset av en familie som hadde en datter som het Kerstin, men det er 30 år siden!"

"Vet du hvor den familien er nå?" spurte jeg.

"Jeg tror at Kerstin plasserte moren sin på et eldrehjem for noen år siden. Du kan kanskje kontakte hjemmet å se om de kan hjelpe deg med å finne datteren?"

Jeg fikk nummeret til eldrehjemmet og ringte dit med en gang. De informerte meg om at den gamle kvinnen hadde gått bort for noen år siden, men de hadde ett telefonnummer til der de trodde datteren bodde.

Jeg takket for det og ringte det nye nummeret. Kvinnen som svarte forklarte at til og med Kerstin hadde flyttet inn på et eldrehjem nå. Dette begynte å kjennes håpløst ut, tenkte jeg. Hvorfor kjempet jeg så utrolig mye for å finne eieren til en lommebok som bare inneholdt 20 kroner og et 60 år gammelt brev?

Uansett, jeg ga ikke opp. Jeg ringte eldrehjemmet hvor kvinnen sa at Kerstin bodde og en mann svarte: "Ja, Kerstin bor her hos oss."

Selv om klokken allerede var 10 på kvelden spurte jeg om det var en mulighet for å stikke innom. "Tjaa..." svarte han tvilende og fortsatte "hvis du vil ta en sjanse så kan det være hun sitter i oppholdsrommet og ser på fjernsyn."

Jeg takket ham og kjørte til sykehjemmet. Jeg ble møtt av en sykepleier og en vakt i døren. Vi gikk opp i tredje etasje og der i det felles oppholdsrommet presenterte sykepleieren meg for Kerstin som satt i sofaen. Hun var en hyggelig kvinne med ett varmt smil og hadde fortsatt glimt i øyet. Jeg fortalte henne om lommeboken og viste henne brevet. Det sekundet hun fikk øye på brevet med den lille blomsten i hjørnet tok hun pustet hun dypt inn og sa: "Unge mann, dette brevet var den siste kontakten jeg noensinne hadde med Johan".

Blikket hennes unngikk mitt, og hun sank inn i sine egne tanker. Så sa hun: "Jeg elsket ham veldig mye, men jeg var bare 16 år den gangen og moren min syntes jeg var alt for ung. Å, han var så stilig. Han så ut som skuespilleren Sean Connery."

"Ja, Johan Andersson var virkelig en fantastisk person. Dersom du møter ham, så si gjerne at jeg tenker på ham ofte. Og.." hun tvilte ett øyeblikk og bet seg nesten i leppen før hun smilte, med tårer i øynene og sa: "Si til ham at jeg ennå elsker ham. Jeg giftet meg aldri, jeg antar at ingen noensinne kunne måle seg med Johan..."

Jeg takket Kerstin for tiden hennes, sa adjø og tok heisen ned til første etasje. Når jeg kom frem til døren spurte vakten meg om kvinnen hadde kunnet hjelpe meg. Jeg sa at hun i alle fall hadde gitt meg en ledetråd: "Jeg har i alle fall ett navn, mem jeg tror jeg må la det gå for nå. Jeg har brukt hele dagen på å prøve og finne eieren av lommeboken."

Jeg sa det mens jeg tok frem lommeboken som var en enkel brun lommebok med et rødt bånd rundt. Når vakten fikk øye på lommeboken utbrøt han: "Vent litt, det der er jo herr Anderssons lommebok. Jeg kjenner den igjen på grunn av det røde båndet, han mister den alltid og jeg har funnet den her i gangen minst tre ganger allerede."

"Hvem er herr Andersson?" spurte jeg mens hånden min begynte å skjelve. 

"Han er en av dem som bor i åttende etasje. Det er hans lommebok, uten tvil. Han må ha mistet den når han var ute å spaserte."

Jeg takket vakten og gikk tilbake til sykepleierens kontor. Jeg fortalte det som vakten hadde sagt, og vi gikk sammen opp til åttende etasje. Jeg krysset fingrene for at herr Andersson fortsatt var våken.

I det vi kom opp ble vi møtt av en annen sykepleier som informerte oss om at han satt i oppholdsrommet å leste. "Han er en veldig fin gammel mann", sa hun.

Vi letet oss frem til rommet hans hvor døren var åpen og lyset fortsatt på. Sykepleieren gikk inn og spurte om han hadde mistet lommeboken sin igjen. Han kikket opp på henne med ett forvirret blikk: "Ja, den har faktisk fosvunnet!"

"Denne vennlige gentlemannen fant en lommebok og lurer på om det kanskje er din", sa sykepleieren.

Jeg ga den gamle mannen lommeboken og i samme sekund som han så det ble han fylt med lettelse: "Ja, den er min. Jeg må ha mistet den da jeg var ute å spaserte tidligere i dag. Jeg vil gi deg en finnerlønn."

"Nei takk. Men jeg må fortelle deg noe. Jeg leste brevet som er i lommeboken for å prøve å finne ut hvem som eide lommeboken."

Plutselig forsvant smilet fra ansiktet hans. "Leste du brevet?"

"Ikke bare leste jeg det. Jeg tror jeg vet hvor Kerstin er."

Han ble blek. "Kerstin? Vet du hvor hun er? Hvordan har hun det? Er hun fortsatt like vakker som før? Vær så snill, fortell meg!"

"Hun har det bra... Like vakker som når du kjente henne", sa jeg mykt.

Mannen lyste opp i ansiktet og lurte på om jeg kunne fortelle hvor hun var. Han ville nemlig ringe henne neste morgen. "Jeg skal fortelle deg noe, jeg var så utrolig forelsketi denne jenta når det brevet kom at livet mitt tok slutt. Jeg giftet meg aldri. Jeg antar at jeg alltid har elsket henne."

"Herr Andersson. Følg meg." sa jeg.

Vi tok heisen ned til tredje etasje. Korridorene var mørke og det var bare to svake lamper som lyste opp veien til rommet hvor Kerstin satt ensom og så på fjernsyn. Sykepleieren gikk forsiktig frem til henne.

Vi tog hissen ner till den tredje våningen. Korridorerna var mörka och det var bara två svaga lampor som lyste upp vägen till rummet där Kerstin satt i sin ensamhet och tittade på tv. Sköterskan gick försiktigt fram till henne.

”Kerstin” sa sykepleieren og pekte mot Johan som ventet noen meter borte. "Kjenner du denne mannen?"

Hun rettet på brillene sine, så på mannen i noen sekunder men sa ikke ett ord. Da sa Johan stille, nesten hvisket: "Kerstin, det er Johan. Husker du meg?"

Hun gapet. "Johan! Jeg kan ikke tro det! Johan! Er det deg? Min Johan!"

Han gikk langsomt mot henne og når han kom fram klemte de lenge. Både sykepleieren og jeg gikk ut av rommet med tårene rennende nedover kinnene våre.

"Er det ikke utrolig? Om noe er ment til å være, så skjer det alltid til slutt. Uansett hvor lang tid det tar" sa jeg.

Rundt tre uker senere fikk jeg en telefon til kontoret mitt fra eldrehjemmet.
"Har du mulighet til å komme til oss på søndag og besøke ett bryllup? Johan og Kerstin skal utveksle ringer med hverandre", fortalte sykepleieren som ringte.

Det var ett fantastisk vakkert bryllup og alle som bodde på hjemmet hadde kledd seg opp for parets store stund. Kerstin hadde en vakker lys kjole og strålte. Johan hadde en mørkeblå dress og sto med rak rygg ved siden av konen sin. Jeg fikk æren av å være forlover. 

Paret flyttet inn i en felles leilighet på eldrehjemmet, og hvis du noen gang har hatt lyst å se en 76 år gammel brud og en 79 år gammel brudgom som var like spente som de skulle ha vært tenåringer så skulle du ha sett dette paret. 

Det var en perfekt avslutning på en kjærlighetsaffære som hadde pågått i nesten 60 år.

Hvis du ble like glad som jeg på deres vegne, så kan du like dette nedenfor.

 
<script language="javascript" src="https://track.adform.net/adfscript/?bn=18236248"></script> <noscript> <a href="https://track.adform.net/C/?bn=18236248;C=0" target="_blank"> <img src="https://track.adform.net/adfserve/?bn=18236248;srctype=4;ord=[timestamp]" border="0" width="300" height="600" alt=""/> </a> </noscript>
<script language="javascript" src="https://track.adform.net/adfscript/?bn=18236234"></script> <noscript> <a href="https://track.adform.net/C/?bn=18236234;C=0" target="_blank"> <img src="https://track.adform.net/adfserve/?bn=18236234;srctype=4;ord=[timestamp]" border="0" width="1250" height="600" alt=""/> </a> </noscript>
<script language="javascript" src="https://track.adform.net/adfscript/?bn=15332497"></script> <noscript> <a href="https://track.adform.net/C/?bn=15332497;C=0" target="_blank"> <img src="https://track.adform.net/adfserve/?bn=15332497;srctype=4;ord=[timestamp]" border="0" width="320" height="320" alt=""/> </a> </noscript>
<script language="javascript" src="https://track.adform.net/adfscript/?bn=15332496"></script> <noscript> <a href="https://track.adform.net/C/?bn=15332496;C=0" target="_blank"> <img src="https://track.adform.net/adfserve/?bn=15332496;srctype=4;ord=[timestamp]" border="0" width="1250" height="300" alt=""/> </a> </noscript>