Sønnen slo seg vrang og knuste speilet i gangen - morens reaksjon hylles av tusenvis

Sønnen slo seg vrang og knuste speilet i gangen - morens reaksjon hylles av tusenvis

<script type="text/javascript" async src="http://adx.adform.net/adx/?mid=181375"></script>

Mor og blogger, Kathleen Fleming, ble utsatt for noe hun syntes var meget irriterende. Sønnen hennes smalt igjen døren til badet i sinnet etter en krangel. Dette resulterte i at speilet i gangen falt ned, og det lå glasskår overalt.

Bildet under av det eksploderte speilet gjør at jeg utmerket godt forstår Katheelns panikk og fortvilelse etter hendelsen. Og jeg tror at en slik hendelse kan sette enhver foreldre på en tålmodighetsprøve, samtidig som at man må sørge for å tilgi barna sine.

Etter hendelsen valgte Kathleen å skrive ned tankene sine rundt det å være foreldre, og hennes tekst er veldig fin, gripende og rørende. Fortellingen hennes berørte meg dypt inn i hjertet, og jeg tror at alle foreldre kan få utnytt av å lese dette.

<div id="smartclip-ad"> <div id='smartclip-passback-ad'> <script type="text/javascript"> googletag.cmd.push(function() { googletag.defineSlot('/125128856/NEWSNER.NO.SmartClip::Passback', [300, 600], 'smartclip-passback-ad').addService(googletag.pubads()); googletag.defineSlot('/125128856/NEWSNER.NO.Between::Mobile', [[300, 600]], 'smartclip-ad').addService(googletag.pubads()); googletag.display('smartclip-ad'); }); window.sc_smartIntxtNoad = function(){ googletag.cmd.push(function() { googletag.display('smartclip-passback-ad'); }); } </script> </div> </div>
<div id="smartclip-ad"> <div id='smartclip-passback-ad'> <script type="text/javascript"> googletag.cmd.push(function() { googletag.defineSlot('/125128856/NEWSNER.NO.SmartClip::Passback', [580, 400], 'smartclip-passback-ad').addService(googletag.pubads()); googletag.defineSlot('/125128856/NEWSNER.NO.Between::Desktop', [[468, 400], [480, 400], [580, 400], [860, 610], [980, 120], [980, 240], [980, 300], [1250, 240], [1250, 300]], 'smartclip-ad').addService(googletag.pubads()); googletag.display('smartclip-ad'); }); window.sc_smartIntxtNoad = function(){ googletag.cmd.push(function() { googletag.display('smartclip-passback-ad'); }); } </script> </div> </div>
© Kathleen Fleming

Her er innlegget, som Kathleen valgte å skrive etter hendelsen med speilet:

"Slik så gangen min ut forrige onsdag.

I hjel slått. Skarpt. Forræderisk.

Dette var gangen min.

Det var sønnen min som gjorde dette.

Neon ganger, eller faktisk ganske ofte, så blir ting ødelagt, og det kan ikke repareres igjen. Det tar pusten fra deg.... Med en gang. Det slo pusten ut av meg, da sønnen min stormet inn på badet, frustrert og vrang. Og da han valgte å smelle igjen døra til badet falt det store speilet i gangen ned. En millon glassbiter ble etterlatt, reflekterende i ettermiddagslyset.

Jeg var bare stille. Jeg undersøkte skadene og tok et dypt innpust. Lokket hunden ut, slik at han ikke skulle skjære seg og tok katten i kjelleren av samme årsak.

Jeg gikk ut i hagen og kunne føle hvordan tårene strømmet ned ansiktet mitt. Det er utrolig hvor ensom man kan løes seg som enslig foreldre i et øyeblikk som dette. Jeg innså hvor redd og skuffet jeg følte meg. "Skjedde dette virkelig?" Ja, det hadde virkelig skjedd.

Og da jeg stod og innså at dette var et tegn på hans utviklede karakter kunne jeg høre gråten hans gjennom vinduet over meg fra badet.

Sjelen hans gjør vondt. Det var ikke det han hadde forventet seg. Jeg tenker: "Hei, vrede, jeg kan ikke huske at jeg har invitert deg hjem til meg."

Skremmende.

Reddslagen.

Skamfullt.

Bekymret.

Redd.

Dype åndedrag, #MamaWarrior, dype åndedrag. Denne lille skrøpelige sjælen har bruk for deg akkurat nå. Han har bruk for at du viser deg fra din aller beste side. Han har bruk for din størst mulige sympati. Den mest blide og kjærlige kjærlighet som en mor kan gi. Flere dype åndedrag.

Og da jeg stod og indså, at dette var et tegn på hans udviklende karakter, kunne jeg høre hans gråd gennem vinduet oven over mig, som kom fra badeværelset.

Jeg hører meg selv tenke: Gå. Gå nå. Snik deg forbi glasskårene, la ham høre deg komme, åpne døren til badet og se ansiktet på personen du elsker mest i verden. Se hvordan han sitter der med våte kinn forårsaket av kalde tårer, og han sier: "mor, jeg gjør aldri dette mer. Jeg er så lei av det." Flere tårer. Mer gråt. Man kan se usikkerheten i det fine ansiktet hans.

Ta ham. Sett ham på kneet ditt. Ja, du gråter også. For helvete, dette var stort. Hold ham hardt. Se hvordan han raskt blir formet til en ball i armene dine. Se hvor ivrig han er fordi han blir elsket. Være i sikkerhet hos deg. Se hvor liten han fortsatt er. Se hvor skrøpelig han er.

Jeg elsker deg.

Du er i sikkerhet her hos meg.

Jeg er her.

Det verste er overstått nå.

Jeg har deg.

Jeg er her.

Jeg elsker deg.

Jeg tenker igjen: Gå nå. Fortel ham om ditt sinne. Si nå til ham at sinne er en meget sterk følelse. At han er berettiget til å føle sinne. Det kan rense, det kan ødelegge. Han nikker. Han er klar over. Han møtte sitt sinne på tidspunktet han smalt igjen døra.

Det er en bedre måte å vise dine store boblende følelser.

Vi jobber med det i morgen, sammen.

Jeg er her for å hjelpe deg.

Du er i sikkerhet.

Du er aldri alene med ditt sinne.

Du er aldri alene med frykten din.

Jeg er her. Vi er her sammen.

Nå skal vi rydde opp sammen..

Nå rydder vi opp glasset.

Vi feier alt til side og støvsuger.

Hurtig og rolig.

Noen ganger går ting i stykker. Noen ganger slår vi ting i stykker. Men det er IKKE at tingene blir ødelagt som er det viktigste, men hvordan eller hvorfor. Det viktige er hvordan vi velger å reagere på hva som har skjedd. Betyr ikke det av vi ender i en nedadgående spiral av skyld og straff?

ELLER

Hjeler det oss med å huske hvem man elsker mest?

Jeg tenker til slutt: Gå. Gå nå. Ta barnet ditt. Lær barnet noen. Vis barnet ditt noe. Lev med barnet ditt. Det kalles kjærlighet. Gå nå."

Er ikke Kathleens innlegg utrolig vakkert? Del teksten med vennene dine på Facebook, slik at flere kan lese hennes kloke ord.