Sykepleieren holder det døde barnet i armene – sannheten bak bildet rører tusenvis til tårer

Sykepleiere er i en yrkesgruppe som ikke alltid får den oppmerksomheten de fortjener. De sliter hardt hver dag slik at vi skal ha det bra og holde helsen oppe, ofte gjennom lange skift som sliter dem ut.

Brittany Denise er en av de sykepleierne i denne verden som legger ned både hjerte og sjel på å ta vare på andre, og hennes tekst på Facebook, som handler om det aller vanskeligste, etterlater en hel verden i tårer. Les hennes rørende innlegg her, og del den videre hvis du også vil hylle alle sykepleiere for deres fantastiske arbeid!

De aller fleste vet at jeg jobber som sykepleier! Jeg jobber på intensivavdelingen med for tidlig fødte og syke barn. Mange mennesker tror at dette innebærer å mate og kose med babyer, og noen ganger får jeg gjøre det også 🙂 Men jobben min handler om mye mer enn det.

Jeg passer på barn som fødes så mange måneder for tidlig at de ikke kan overleve uten moderne medisin. Jeg setter på utstyr som viser hvordan hjertet slår og hvordan barnets pust og oksygenopptak utvikler seg.

Jeg tar beslutninger, passer på dem, trekker i ledninger, fikser med drypp og gir dem medisiner.

Jeg lærer nybakte fedre hvordan de skifter bleie på babyen sin første gang.

Jeg legger barnet på morens bryst for første gang (ofte med mange ledninger og rør), når hun ikke har fått holde babyen sin på flere uker.

Jeg trøster moren når hun ser hvordan hennes lille, skjøre barn går gjennom flere medisinske prosedyrer enn hva noen kan forestille seg.

Jeg feirer sammen med foreldre etter hvert fremskritt: hver gang en ledning tas bort, hvert gram som barnet legger på seg.

Jeg gleder meg med de foreldrene som får ta med seg barnet hjem etter å ha tilbrakt flere måneder innenfor veggene på intensivavdelingen for barn.

Jeg får se mirakler. Jeg er vitne til hvordan livet kommer tilbake og hvordan det kan slå alle usannsynlige odds. Men i blant blir det ikke sånn…

Jeg hjelper til å gjenopplive barn når deres hjerte stanser og deres små kropper helt enkelt ikke orker å kjempe mer.

Jeg forbanner meg selv når jeg tenker på hvordan vi kunne gjort ting bedre eller annerledes, når alle alternativ er ute.

Jeg gir de søte små livene til sine foreldre når de tar sine siste åndedrett, når vitenskapen og alle medisiner i verden ikke strekker til.

Jeg gir barna medisin, slik at de ikke skal lide gjennom sin siste stund her på jorden.

Jeg hjelper familier å spare på små minnesaker, som foreldrene kan ta med seg hjem for å minnes om sine forlatte elsklinger.

Jeg deler minner med familiene og vi ler og gråter sammen. Barneavdelingen blir hjemmet deres.

Jeg klemmer foreldrene når de forlater sitt barns rom den siste gangen og håper at mine ord kan gi dem litt trøst.

Jeg gråter noen ganger når jeg er på vei hjem i bilen, i dusjen, eller når jeg prøver å sove.

Jeg får støtte fra medarbeiderne mine, alle de andre sykepleierne som jeg er så velsignet å få jobbe sammen med. Jeg lener meg på dem for å få mer kunnskap, visdom og støtte.

Ja, det er “jobben” min å være sykepleier. Men det viser seg gang på gang at det innebærer å være så mye mer enn det.

katal1

*** Bildet er delt med morens godkjennelse, for å vise hvilken kjempe han var gjennom hele kampen sin. Dette bildet ble tatt etter at han forlot oss på jorden og det var en slik velsignelse å være der med ham i det øyeblikket. Jeg vet at alle de andre sykepleierne på avdelingen som tok vare på ham også følte det slik. Bildet er tatt av Ashley Trainer-Smas ❤️

Del videre hvis du vil hylle alle sykepleierne våre!