Når jeg går på bussen eller t-banen, har jeg altfor ofte lyst til å rive mobiltelefonen ut av hendene på folk.
Det er både uhøflig og skammelig å ikke gi plass til eldre, gravide eller små barn og late som om man ikke ser dem fordi man stirrer på telefonen.
Dette er en kommentar. Meningene er skribentens egne.
Klokken er litt over halv åtte en regnfull torsdag morgen i midten av november i Stockholm.
Jeg sitter på T-banen, og hele morgenen har vært preget av sene avganger, overfylte perronger og stressede pendlere på vei til skole og jobb.
Jeg reiser meg og kryper sammen midt i vognen blant de reisendes paraplyer, databager og våte jakker. Plutselig får jeg øye på en liten jente. Hun er ikke eldre enn åtte-ni år og holder lillebroren sin hardt i hånden. I den andre hånden holder hun telefonen sin, presser den hardt mot øret og snakker stresset og bekymret med moren.
Hun ser seg fortvilet rundt, og lillebroren er tydelig lei seg, tårene renner nedover kinnene hans, og han ser fortvilet på storesøsteren sin. «Det er så mange mennesker, og jeg vet ikke hvor jeg skal gå,» sier hun.
Fra barnas perspektiv står det mennesker som er dobbelt så høye som dem selv i alle retninger de ser – men ikke en eneste voksen tilbyr dem en rolig plass der de kan se bedre.
La oss spole frem noen måneder.
Det er 27 grader varmt, og folk står i store klynger på bussen i ettermiddagsrushet. Det er ingen bris i det hele tatt, og det føles som en badstue der solen sakte steker mer og mer.
En høygravid kvinne stiger på, andpusten og svett, og prøver å finne støtte der hun kan. Hun ser seg rundt, men alle som sitter ned, stirrer vantro på mobiltelefonene sine, tilsynelatende uvitende om hennes ankomst.
Bussen ruller av gårde, og hun må støtte seg til et sete bak. Tiden går, og jeg kjenner at jeg nesten besvimer på bussen.
Ingen tilbyr henne en plass.
Ingen ser i hennes retning.
Slutt å se ned på mobiltelefonen
Dette er ikke første gang, og det blir heller ikke den siste, at reisende velger sin egen komfort fremfor å hjelpe sine medmennesker.
Jeg vet ikke om det er mobiltelefonene som letter folks samvittighet – når de kan stirre på skjermen og late som om de ikke ser.
Men hvis en eldre person, et barn eller en gravid går på bussen, trikken, toget eller t-banen, burde det vel være en selvfølge å reise seg og gi dem plassen sin?
For det første handler det om sikkerhet.
En person som tilhører en sårbar gruppe, kan bli svært hardt rammet hvis bussen bryter sammen. De kan ha vanskeligere for å stå oppreist når de reiser kollektivt, og hvis en eldre eller gravid person skulle falle og skade seg, kan det få alvorlige konsekvenser.
Selv barn som ikke har samme fysiske styrke eller kapasitet til å holde seg fast, har større risiko for å falle.
Kan få allvarliga konsekvenser
Hvis vi vil ha et inkluderende og omsorgsfullt samfunn, må vi vel bry oss om hverandres ve og vel?
Noen føler kanskje at de har rett til å sette seg ned hvis de finner et ledig sete, fordi de har betalt for å reise så komfortabelt som mulig.
Men jeg blir kvalm når individualistiske tanker og personlig komfort prioriteres foran kollektivt ansvar. Det er rett og slett skammelig, faktisk.
Dessuten tror jeg dette går mye lenger enn bare kollektivtransport.
Å tilby sin plass til dem som trenger det mest, er en byggestein i å skape det samfunnet vi alle bør strebe etter. Et samfunn der solidaritet og fellesskap er det vi lærer våre barn og unge.
Derfor bør du gi plass på bussen
Jeg ønsker i alle fall at vi i Norge skal ha en omsorgskultur som gjennomsyrer hele samfunnet.
Jeg tror virkelig vi kan gjøre det bedre – og hvis du leser dette og er en av dem som har en tendens til å bla gjennom telefonen, late som om du hører på musikk eller ser ut av vinduet når det kommer en person som trenger en sitteplass, så synes jeg du bør tenke nøye gjennom hvordan du ville ønske å bli behandlet hvis rollene var byttet om.
Til syvende og sist får vi det samfunnet vi er med på å bygge.
Vennlighet og omtanke for hverandre vil alltid være det vinnende konseptet.
Jeg synes de som ikke forstår dette, burde skamme seg.
Skrevet av Frida Liljefors.
Hva synes du om dette? Legg igjen en kommentar på Facebook-siden vår!
