Å fly er allerede stressende som det er.
Det er uendelig mange ting som kan gå galt før du lander på din tiltenkte destinasjon.
Men det er få ting som er verre enn å sitte foran et forstyrrende barn som sparker i stolryggen eller bak et barn som snur seg rundt og stirrer.
Mitt største problem er imidlertid ikke barna, men foreldrene som sitter ved siden av dem og forventer at alle bare skal akseptere oppførselen.
Nok er nok.
Dette er en kommentar. Meningene er skribentens egne.
Det er utrolig at vi bare kan sette oss inn i et metallrør og befinne oss i en ny del av verden, tusenvis av kilometer unna, på bare noen timer.
Hvis du skulle beskrive en flyreise for noen som aldri har reist før, ville det kanskje til og med høres litt hyggelig ut.
Du kan sitte i en lenestol, spise og drikke og høre på musikk eller lese en bok for å få tiden til å gå.
Men det er noe som kan ødelegge tilværelsen for alle.
Hvorfor ender man alltid opp med et barn som ikke kan oppføre seg?
Selv om gråtende babyer er irriterende og kan forstyrre harmonien på reisen, er det noe jeg har større forståelse for.
Det er delvis uunngåelig, og det er sjelden man ser foreldre som ikke gjør sitt beste for å roe ned barnet sitt.
Nei, de mest destruktive er de eldre barna, som er gamle nok til å vite at det de gjør er galt – men som gjør det likevel.
Problemene starter som regel når beltelyset slukkes, når barna plutselig innser at de kjeder seg.
Når man kjenner det første sparket i seteryggen, tenker man at det forhåpentligvis bare var en engangsforeteelse … men det er det aldri.
Sparkene øker i antall og, i noen tilfeller, i intensitet før du til slutt snur deg for å se hva som skjer.
Så ser du en 6- til 9-åring som sitter der og gliser og sparker mens foreldrene gjør alt annet enn å si noe.
Og så står du igjen med tre alternativer:
Ignorere det og håpe at barnet slutter (noe de sjelden gjør).
Snu deg rundt hver gang det sparker i håp om at barnet skal skjønne at du blir forstyrret, eller at foreldrene skal se opp fra nettbrettet eller padden sin.
Si til foreldrene eller barnet at nok er nok.
Jeg vil imidlertid understreke at dette ikke gjelder alle foreldre. Jeg har mange ganger sittet tett på barn som har foreldre som har kontroll og sier ifra når de oppfører seg dårlig.
Min frustrasjon er knyttet til de foreldrene som ser atferden, men som ikke ser ut til å bry seg nok til å gjøre noe med det.
Jeg vil ikke si fra til barnet ditt
Som oftest ender jeg opp med å akseptere skjebnen og velge det første alternativet.
Hvis det går for langt, kan jeg ty til det andre alternativet, å gi skremmende blikk.
Bare unntaksvis har jeg bedt foreldrene om å si det til barnet sitt, men jeg føler at jeg aldri burde trenge å gjøre det. Det skal aldri måtte gå så langt.
For det er ubehagelig å måtte påpeke for noen at barnet deres ikke kan oppføre seg.
Alle er forskjellige, og jeg vil ikke risikere å si det til noen som kanskje blir opprørt og ødelegger harmonien min enda mer.
Derfor gjør jeg et siste forsøk før jeg skal ut og reise i sommer: Vær så snill, foreldre, kan dere be barna deres om å oppføre seg slik at vi andre slipper å gjøre det?
Takk på forhånd.
Skrevet av André Färnsveden.
Hva synes du om dette? Legg igjen en kommentar på Facebook-siden vår!
LES OGSÅ:
