Når man ser tilbake, føles Oscar-utdelingen i 1972 som en tidskapsel av et Hollywood i endring.
Oscar-utdelingen i 1972 var mer enn bare en prisutdeling; det var en blendende feiring av filmkunsten som fanget essensen av en svunnen tid.
De siste årene har jeg virkelig følt at Oscar-utdelingen har blitt mer intetsigende og kjedelig. Det virker som om det handler mer om å vise seg frem enn å faktisk feire andre og deres prestasjoner. Den ekte gleden og stoltheten over andres suksess ser ut til å ha bleknet, noe som gjør at seremonien føles mindre autentisk og minneverdig enn den pleide å være.
Etter min mening var Oscar-utdelingen i 1972 noe helt annet.
Den spesielle kvelden var fylt med uforglemmelige øyeblikk som satte standarden for alle Oscar-utdelingene som fulgte. Å gå tilbake til denne kvelden er som å gå inn i en tidskapsel fra Hollywoods gylne æra – og de uredigerte bildene fra den kvelden forteller en historie om ren glamour og star power.
Så hva var det egentlig som gjorde at Oscar-utdelingen i 1972 skilte seg ut fra resten?
Et historisk år
Den 44. Oscar-utdelingen ga først og fremst anerkjennelse til noen av de største filmene i filmhistorien. Den franske forbindelsen dominerte kvelden og tok hjem fem Oscar-priser, inkludert prisen for beste film, beste regi til William Friedkin og beste mannlige skuespiller til Gene Hackman, som spilte hovedrollen som New York-politibetjenten Jimmy «Popeye» Doyle.
Filmens dystre realisme og intense biljakter satte en ny standard for thrillere, og dens suksess ved Oscar-utdelingen sementerte dens plass i filmhistorien. Det var en ekte film med ekte skuespillere og en virkelig god historie – noe som mangler i dag.
«Filmen var helt annerledes enn noe annet jeg noen gang hadde gjort. Jeg hadde aldri filmet så mye ute, og spesielt ikke om vinteren og under de forholdene der vi bare var i gang hele tiden. Og jeg tror heller aldri jeg har blitt presset så mye av en regissør, noe som var veldig bra for meg», sa Gene Hackman.
Gene Hackman var så sjokkert over å vinne prisen at han ikke engang kunne huske at han reiste seg fra setet og gikk opp på podiet. På scenen uttrykte skuespilleren sin takknemlighet til sin første dramatrener og sin mor, men snart ble han overveldet av følelser.
Et annet mesterverk, A Clockwork Orange, var også nominert det året. Stanley Kubricks dystopiske visjon vakte både kontrovers og beundring, og bidro ytterligere til seremoniens kulturelle betydning. I mellomtiden brakte Fiddler on the Roof publikum tilbake til musikalsjangeren, og sjarmerte publikum med sin feiende musikk og hjertevarmende historie.
The Last Picture Show, Peter Bogdanovichs mesterverk om å bli voksen, trollbandt publikum og fikk åtte Oscar-nominasjoner. Med sin stemningsfulle svart-hvitt-filmkunst skilte filmen seg ut med sin nostalgiske skildring av småbylivet. Cloris Leachman og Ben Johnson leverte uforglemmelige prestasjoner, og tok hver sin Oscar for beste kvinnelige og mannlige birolle.
Ingen hotpants i sikte
Oscar-utdelingen i 1972 markerte en blendende tilbakevending til glitteret og glamouren fra Hollywoods gylne æra.
Borte var fjærene, frynsene og hippiehodebåndene som hadde dominert de siste seremoniene. Årets galla viste et fantastisk utvalg av vintage-eleganse, med stjerner kledd i bølgende chiffong og luksuriøse brokader, fremhevet av diamanter og pelser.
Som noen journalister bemerket, var det ikke et eneste hotpants-antrekk i sikte, selv om Jane Fonda gjorde et dristig statement i en av de få buksedressene på den røde løperen.
En reporter bemerket også at mange av damene viste «rikelig med utringning», noe som bidro til kveldens glamorøse atmosfære.
Protester
Som alltid var området utenfor Los Angeles Music Center fullt av fans som var ivrige etter å få et glimt av den stjernespekkede paraden på vei til prisutdelingen.
Spenningen var imidlertid farget av spenning, da det brøt ut protester i nærheten – noe som var vanlig på den tiden. Demonstrantene, som ble rapportert å være ganske høylytte, ble holdt tilbake av en avsperring av politifolk.
Det året var Clint Eastwoods Dirty Harry i fokus for protestene, som til tross for at den ikke var nominert til noen priser, ble kritisert for å glorifisere politivold. På et spesielt slående skilt sto det: «Dirty Harry er et råttent egg».
Skjorteløs og dekket av kjettinger
Musikken spilte en viktig rolle i å gjøre Oscar-utdelingen i 1972 uforglemmelig.
Isaac Hayes ble historisk som den første afroamerikaneren som vant en Oscar for beste originale sang for sin hit «Theme from Shaft», og brakte soulmusikk til Oscar-utdelingen på en måte som aldri før var blitt gjort.
Hans elektrifiserende opptreden på scenen var et av høydepunktene den aprilkvelden. Ikonet, i bar overkropp og drapert i kjettinger, behersket scenen mens han spilte keyboard, omgitt av en virvelvind av dansere.
Showet nådde sitt høydepunkt da Hayes forsvant under scenen i en sky av røyk og etterlot publikum i ærefrykt. Det var et øyeblikk som virkelig definerte Oscar-magi!
Betty Grables avskjed
Et av kveldens store øyeblikk var da den legendariske skuespilleren Betty Grable gjestet gallaen og gjorde en av sine siste offentlige opptredener.
Betty Grable var – og er fortsatt – en av Hollywoods giganter. Hennes ikoniske badedraktplakat fra 1943 gjorde henne berømt som den største pin-up-jenta under andre verdenskrig. Men Grable var mer enn bare et pent ansikt; hun var en svært suksessrik skuespillerinne, og hennes 42 filmer på 1930- og 1940-tallet innbrakte over 100 millioner dollar.
På midten av 1940-tallet var hun den best betalte kvinnen i USA, og hun forsikret som kjent beina sine for 1 million dollar. Grable reflekterte over sin utrolige filmkarriere og sa en gang: «Jeg ble stjerne av to grunner, og jeg står på dem.»
Betty Grable ankom i en slående turkis kjole, vakkert aksentuert med sølv pailletter og med en elegant dekolleté.
Oscar-utdelingen i 1972 var dessverre en av hennes siste offentlige opptredener, et bittersøtt øyeblikk for fansen som forgudet henne. Tragisk nok døde hun bare ett år senere av lungekreft, 56 år gammel.
En skrøpelig, hvithåret pioner
Blant det stjernespekkede ensemblet på den 44. Oscar-utdelingen var det én skikkelse som skilte seg ut fra resten. På kulminasjonen av den nesten tre timer lange prisutdelingen dukket en skrøpelig, hvithåret filmpioner overraskende opp. Det var ingen ringere enn Charlie Chaplin, som to tiår tidligere hadde blitt fordrevet fra Hollywood og USA etter å ha blitt beskyldt for kommunistsympatier.
Det var et utrolig følelsesladet øyeblikk da Chaplin ble hedret for sine bidrag til filmen. Den 82 år gamle skuespilleren entret scenen med sin karakteristiske derby-stokk, og høstet tordnende applaus fra de 2900 kjendisene som var til stede.
Faktisk varte den stående applausen i 12 minutter – den lengste i Oscar-historien.
For de millioner av tilskuere som satt hjemme og så på, føltes det nesten surrealistisk å være vitne til denne filmgiganten. Men det mest gripende øyeblikket tilhørte Chaplin selv, da han fikk overrakt den spesielle prisen av Academy of Motion Picture.
«Å, tusen takk skal dere ha. Dette er et følelsesladet øyeblikk for meg. Og ord er så svake og fåfengt. Takk for æren av å ha invitert meg hit. Dere er fantastiske, søte mennesker», sa den engelske skuespilleren.
Gammelt og nytt
Som nevnt var seremonien i 1972 en feiring av det gamle og det nye Hollywood som møttes. Legendariske stjerner som Jane Russell, Macdonald Carey og Jane Powell Kelly delte rampelyset med den nye generasjonen av skuespillere som Jane Fonda, Jack Nicholson, Gene Hackman, Cloris Leachman og Raquel Welch.
Den røde løperen var en oppvisning i ren eleganse, med stjerner i glamorøse kjoler og smokinger som utstrålte den tidløse tiltrekningskraften fra Hollywoods gullalder.
Det finnes mange bilder fra den kvelden som fanger den elektriske stemningen som lå i luften. Men ett bilde fanget virkelig min oppmerksomhet: det som viser Raquel Welch, Cloris Leachman og Gene Hackman sammen.
Gene Hackman hadde all grunn til å smile og være glad på dette bildet, Cloris Leachman hadde vunnet prisen for beste kvinnelige birolle for The Last Picture Show, og Raquel Welch strålte i sin fantastiske kjole. På Oscar-utdelingen i 1972 var Welch ikke bare en av dem som presenterte prisen for beste kvinnelige birolle, men også en representant for Hollywoods endrede kvinneidealer. Hennes selvtillit og glamour på bildet symboliserer et øyeblikk der kvinner begynte å hevde sin innflytelse i bransjen.
Bak bildet
For meg innkapsler fotografiet ikke bare et øyeblikk i tiden, men også karrierene og bidragene til tre sentrale skikkelser i filmindustrien. Hver enkelt person i bildet representerer ulike sider av Hollywoods utvikling. Leachmans prestasjon står for eksempel frem som et symbol på tidens skiftende filmlandskap. Hennes seier representerte et skifte mot mer nyanserte, karakterdrevne historier i Hollywood.
Bildet av Hackman, Leachman og Welch gjenspeiler også de bredere kulturelle endringene som fant sted på begynnelsen av 1970-tallet. Filmindustrien beveget seg bort fra tradisjonelle fortellinger og omfavnet mer mangfoldig historiefortelling, noe som var tydelig i filmene som ble nominert det året.
Enten det er gjennom kameralinsen eller ekkoet av applausen, vil Oscar-utdelingen i 1972 for alltid ha en spesiell plass i filmhistorien!
