Den anerkjente skuespilleren Lise Fjeldstad (85) har i flere tiår vært en bauta i norsk teater og film, med roller som har fengslet publikum og vunnet hjertene til både kritikere og teatergjengere.
Siden hun startet ved Nationaltheatret i 1975, har hun satt sitt preg på norsk scenekunst med sitt uforglemmelige talent og unike tilstedeværelse.
Men Fjeldstad er mer enn en scenekunstner. Med sitt sterke samfunnsengasjement har hun gjennom årene tatt tydelige standpunkter og brukt sin stemme i kampen for saker hun brenner for.
Hun har markert seg som en modig og engasjert stemme i debatter om alt fra kulturens plass i samfunnet til viktige spørsmål rundt rettferdighet og solidaritet. Fjeldstads bidrag strekker seg derfor langt utover teaterscenen – hun er også en stemme for de verdiene hun mener bør prege samfunnet vårt.
En livslang kjærlighet
Det var på jobb hun traff sitt livs kjærlighet, Per Sunderland, som hun holdt sammen med gjennom 47 år.
Ektemannen gikk vekk sommeren 2012. I sin egen bok med navn «Ordene i speilet», delte skuespilleren «ærlig og rått» om den tunge sorgen etter mannens død.
Fjeldstad skriver i boken at hun hadde ett år på å forberede seg på ektemannens død.
«Vi forsøkte å leve så normalt som mulig, men sannheten krøp sakte inn på oss. Jeg vet ikke om den noen gang trengte helt inn. Per nevnte aldri ordet «kreft», «sykdommen» kalte han det. Jeg tror det var den eneste måten han greide å leve med vissheten om at han skulle dø på».
Videre skriver den folkekjære skuespilleren om den vonde dagen 4. juni 2012. Da hun mistet ektemannen kom den tyngste sorgen først etterpå.
«Smerten som kom etterpå, kunne jeg ikke forberede meg på. Tapet kastet om på alt. Sorgen er et møte med døden, og døden kan vi ikke kontrollere, så sorg er en form for maktesløs motstand. Den gjorde meg fremmed for meg selv. Det var som om jeg ikke kjente meg igjen i verden hvor alt var som før», skriver hun i boken.
Videre skriver skuespilleren at hun ikke gråt så mye i ettertid, men da sorgen var på sitt sterkeste, la hun seg i senga med dyna omkring seg.
«Det kjentes trygt på et vis. Da var jeg ikke i stand til å gjøre noen ting, da var det bare tomhet. Noen morgener, når barna skrålende ankom barnehagen i nabohuset, hendte det jeg fortsatt lå der, trygt pakket inn under dyna», skriver hun i boken.
– Skjedd mye
Nå kan dog Fjeldstad forklare hvorfor hun i utgangspunktet ville lage boken om sitt liv. For da hun først fikk spørsmålet, svarte hun blankt nei.
– Men så sa forlaget at det hadde skjedd mye med gamle mennesker, og det så vi jo blant annet i «Brennpunkt». Det gjorde meg veldig opprørt. Så spurte forlaget om jeg ikke kunne dele det jeg hadde opplevd, og da ble det bok, sier hun til Nettavisen.
Lise Fjeldstad deler også sin hjerteskjærende sorg i boken, der hun åpner opp om det tunge tapet hun har gjennomlevd. I et intervju med avisen utdyper hun denne smerten og beskriver hvordan sorgen har formet henne.
– Det tar lang tid, jeg kommer meg ikke helt over det. Men livet forandrer seg, og livet lever. Jeg har gode og tøffe minner, men gi det tid. Ikke begynn å bearbeide sorgen, men lev i det. La det virke på deg og gi deg tid.
Du er fantastisk, Lise Fjeldstad!
Varme klemmer til deg.
