The Bodyguard er en av de filmene som bare fester seg i deg, uansett hvor lang tid som går.
Kevin Costner var utvilsomt perfekt i rollen. Og Whitney? Whitney var elektrisk.
Jeg glemmer aldri første gang jeg så denne filmen – tidlig på 90-tallet, og alt handlet om musikken, dramaet og den ubestridelige kjemien mellom dem.
For å være ærlig var The Bodyguard den store snakkisen i 1992, og med god grunn. Både Kevin og Whitney var på sitt beste, og det var magisk å se dem begge på høyden av karrieren.
Men ja, ikke alle var enige. Kritikerne kritiserte den kanskje, men ærlig talt ante de ikke hva de snakket om. Filmen var et kulturelt øyeblikk, et øyeblikksbilde av den perfekte epoken.
Whitney var i sin første film en kraft å regne med. Hun skinte som en sjelden diamant, og å se henne synge de uforglemmelige låtene gjorde henne uangripelig. Mariah Carey, Janet Jackson, Madonna – de hadde alle sin tid, men Whitney steg virkelig til et nytt nivå av superstjernestatus med denne filmen. Hvem kan vel nekte for at I Will Always Love You ble hennes sang?
La oss nå snakke om noe av det som skjedde bak kulissene – dumhetene, de skjulte feilene og de slettede scenene som gjorde filmen enda mer ikonisk på en merkelig, elskverdig måte. Du vet hva slags fjollerier jeg mener – de som ikke tar noe fra filmens storhet, men som får deg til å si: «Hei, vent litt!»
17 år fra manus til lerretet
The Bodyguard kom på kino 25. november 1992, men visste du at manuset først ble skrevet av Lawrence Kasdan allerede i 1975?
Den gang så Kasdan for seg Diana Ross og Steve McQueen i hovedrollene. Det ville ha vært en ganske vill versjon av filmen å se!
Begravelsen
Jeg vet ikke hvor mange som har lagt merke til dette, men her er en tabbe fra The Bodyguard som mange kanskje har gått glipp av.
Når Frank og Rachel kommer tilbake fra begravelsen, er det et skilt på venstre side av frontruten der det står «FUNERAL». Men bare to sekunder senere dukker skiltet på magisk vis opp på høyre side.
Dukkene på sengen
Her er en annen morsom blooper som du kanskje har gått glipp av! Når Frank legger Rachel i seng, flytter han alle dukkene over til den ene siden.
Men når hun ligger der, sitter det fortsatt en dukke ved siden av henne. Ikke akkurat noen stor greie, men hei, hvem bryr seg om dukker når man er oppslukt av filmens emosjonelle kjøretur og kjemien mellom Costner og Whitney.
Faktafeil
I filmen er det et øyeblikk under Oscar-scenen som ikke helt henger på greip. Rachel Marron (spilt av Whitney Houston) blir annonsert som vinner av prisen for beste kvinnelige skuespiller, og når hun reiser seg for å gå opp på scenen, sitter hun mye lenger bak enn man skulle tro – et sted rundt 20. rad. Tradisjonelt sett sitter de nominerte til beste mannlige og kvinnelige hovedrolle helt foran under seremonien, så dette virker litt merkelig.
Scenen tar sin tid mens Rachel går ned midtgangen og håndhilser på gratulasjonsgjestene. Men her er greia: Kameraet dveler ved henne for å oppnå en dramatisk effekt. Det gir filmskaperne god tid til å fokusere på den mystiske skikkelsen i folkemengden, den potensielle attentatmannen som prøver å skyte henne. Dette handler om å bygge opp spenning – og det skjønner vi – men det er også litt ute av synk med hvordan Oscar-utdelingen faktisk fungerer.
Opptaksscenen
Du husker sikkert den intense scenen da Kevin Costner løper mot Whitney Houston på Oscar-utdelingen for å redde henne fra et dødelig skudd, ikke sant?
Etter at Frank (Kevin Costner) er skutt, blir han trillet ut av sykehuset, og hvis du ser nøye etter, vil du legge merke til noe merkelig: Han har ikke på seg oksygenmaske, selv om han har intravenøs væske i blodet.
Nå tenker du kanskje at dette bare er en liten detalj, men det er faktisk en ganske påfallende faktafeil. I virkeligheten, etter et skuddsår, spesielt et som forårsaker betydelig blodtap, ville personen absolutt ha på seg en oksygenmaske for å hjelpe dem med å puste og stabilisere seg.
Kanskje har filmskaperne bevisst valgt å hoppe over denne detaljen, antageligvis for at seerne skal kunne se Costners ansikt tydeligere i det dramatiske øyeblikket. Det er en av disse tabbene som ikke ødelegger filmen – men hvis du ser nøye etter, er det vanskelig å ikke legge merke til det.
Rosa armbånd
Hvis du ser nærmere på scenen der Kevin Costners karakter, Frank, blir skutt, vil du legge merke til noe som kanskje gikk deg hus forbi første gang.
Frank har på seg et rosa armbånd. Dette kan virke som en tilfeldig detalj, men det henger faktisk sammen med en annen tabbe tidligere i filmen. Når Frank og Rachel går inn i Oscar-seremonien, er det to bilder av rosa armbånd som blir skannet.
I det første bildet kan du se at strekkoden skannes, noe som er logisk. Men i det andre bildet er det bare den perforerte delen av armbåndet som skannes – noe som egentlig ikke ville registrert noe.
Dolly Parton skrev sangen
Jeg hadde nesten glemt at det var Dolly Parton som skrev og opprinnelig fremførte «I Will Always Love You». Ærlig talt tror jeg ikke jeg hadde gjettet det riktig hvis det kom opp i en musikkquiz. Men det er lett å forstå hvorfor, siden Whitney Houstons ikoniske cover av sangen fullstendig løftet den opp til klassikerstatus.
Det er faktisk en ganske kul historie bak hvordan sangen ble udødeliggjort. I et intervju på The Graham Norton Show fortalte Dolly Parton at da de først spurte om å få bruke sangen i filmen, sendte hun den inn, men glemte den litt bort.
Men en dag da hun kjørte fra kontoret til huset sitt i Nashville, hørte hun Whitney Houstons versjon på radioen. Dolly måtte kjøre inn til siden av veien for å høre den til ende, fordi hun ble så rørt over hvor vakkert sangen var fremført.
Kevin Costner fikk motbør for å ha valgt Whitney Houston
Kevin Costner og Whitney Houston skapte et ubrytelig bånd mellom seg under innspillingen av The Bodyguard.
Dette var Whitney Houstons første filmrolle, og Kevin Costner, som også var en av produsentene, kjempet for å få henne med på rollelisten.
«Da jeg ville at Whitney skulle spille i Bodyguard, var jeg ikke klar over at det var et så modig trekk», sier Costner. «Det virket ikke som et modig trekk i det hele tatt. Jeg syntes hun var den søteste jenta jeg noen gang har sett.»
For Costner var det en spesiell film av mange grunner.
Han fikk motbør for å ha valgt Whitney Houston til filmen; det kyniske filmstudioet syntes det var noe merkelig ved at en afroamerikansk kvinne hadde et romantisk forhold til hans rollefigur Frank Farmer.
«Det virket bare som om hun var den beste personen», forklarer han. «Det føltes ikke som om jeg prøvde å tråkke over grensen. Jeg kunne ikke forestille meg noen som ikke ville kysse henne.»
Det siste kysset
The Bodyguard kom ut i 1992. Den ble en internasjonal suksess og årets nest mest innbringende film på verdensbasis, selv om kritikerne ikke var like imponerte.
Den ble imidlertid den 10. mest innbringende filmen gjennom tidene på den tiden.
«Jeg vet ikke hva det er med den filmen», sier Costner til Beach Palm Post.
«Kanskje var det forholdet, som var et veldig ekte forhold, slik Lawrence Kasdan skrev det. Kanskje var det at (livvaktkarakteren hans) ikke likte oksene hennes. Hun var en diva, og som han sier til henne: «Jeg er her for å holde deg i live, ikke for å hjelpe deg med å shoppe». Og det er noen gode mann/kvinne-greier der, det er egentlig ganske sunt. Tanken på at noen er villig til å beskytte deg, er noe helt spesielt som vi alle ønsker å kjenne på i livene våre.»
«Og kanskje er det det siste kysset», sier Costner.
Ja, det siste kysset. Den legendariske slutten av filmen der Costner og Houston kysser hverandre på flyplassen, mens hennes ikoniske versjon av I Will Always Love You spilles i bakgrunnen. Det var et tåredryppende og vidunderlig øyeblikk, som også forandret Whitney Houstons karriere.
Flere kjærlighetsscener ble kuttet
Vi husker alle det berømte kysset mellom Whitney og Kevin på slutten, ikke sant? Men visste du at det faktisk var hetere scener som ble liggende igjen på klipperomsgulvet?
Costner og Houston filmet noen ekstra kjærlighetsscener, men de kom ikke med i det endelige klippet. En av dem viste til og med Frank kle av Rachel etter at han hadde båret henne ut av klubben – definitivt ikke et vanlig filmøyeblikk.
Men her er poenget: Whitney ville ikke ha noe av det. Hun hadde ikke tenkt å kle av seg for kameraene. I et intervju med Vanity Fair i 1992 sa hun det ganske tydelig: «De kommer ikke til å be meg om å ta av meg klærne. Jeg er ikke ansatt for å vise rumpa mi. Jeg tror ikke det er min største ressurs.» Det kaller jeg selvtillit!
Én person døde på settet
Ulykker er dessverre en uheldig realitet under filmproduksjoner, men det som skjedde på settet til The Bodyguard var virkelig tragisk og burde aldri ha skjedd.
Den 3. januar 1992, under innspillingen av en scene i sentrum av Los Angeles, ble en trucksjåfør ved navn William Vitagliano fanget mellom to lyskraner som kolliderte. Ulykken var katastrofal, og Vitagliano døde på tragisk vis kort tid etter at han ble kjørt til sykehuset.
Denne hendelsen påvirket alle som var involvert i filmen dypt. Warner Bros. gjennomførte en etterforskning av ulykken, og et søksmål mot utstyrsprodusentene ble til slutt avgjort for et ukjent beløp i 1994. T
Det er ikke Whitney på plakaten
For de som husker Bodyguard-plakaten (kanskje du til og med hadde den på veggen i sin tid?), er det et ganske dramatisk bilde som er designet for å fange kinogjengernes oppmerksomhet. Den viser Kevin Costners livvakt som bærer Whitney Houstons rollefigur Rachel ut av en klubb etter at hun har blitt overfalt av en overivrig folkemengde.
Men visste du at plakaten skapte kontroverser? Noen mente at studioet med vilje skjulte Houstons ansikt for å bagatellisere den raseblandede romansen som var kjernen i filmen. Houston avviste raskt dette i et intervju med Rolling Stone i 1993, og sa: «Folk vet hvem Whitney Houston er – jeg er svart. Du kan ikke skjule det faktum.»
Costner avslørte imidlertid at studioet faktisk ønsket å vise mer av Houston, ettersom hun var et stort trekkplaster. Bildet der hodet hennes er begravd i skulderen hans var faktisk hans idé. Han sa til Entertainment Weekly: «Jeg valgte det bildet fordi min venn Ben Glass tok det… det var så stemningsfullt.» Og her er en liten hemmelighet: «Det var ikke engang Whitney, faktisk. Hun hadde gått hjem, og det var hennes dobbeltgjenger.» Snakk om filmmagi!
Når jeg ser tilbake, ville jeg ikke endret noe. Til tross for feilene og ufullkommenhetene, vil denne filmen alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt. Whitney, du vil alltid være jenta mi. Hvil i fred, vi savner deg. Og Kevin, du er en klasse skuespiller. Sammen gjorde dere The Bodyguard til en tidløs klassiker som jeg aldri vil glemme.
