De 42. Oscar-utdelingene i 1970 var en kveld fylt med glamour, men én stjerne skinte utvilsomt sterkere enn alle de andre.
Bare 38 år gammel var Elizabeth Taylor på høyden av sin skjønnhet. Hennes fantastiske kjole og den verdensberømte diamanten som glitret rundt halsen hennes gjorde kvelden ekstra spesiell.
Men bak kulissene truet et hjerteskjærende tap med å overskygge begivenheten. Det å se tilbake på gamle Oscar-seremonier føles som å gå inn i en tidsmaskin som tar deg med til en epoke fylt med glamour og eleganse. Ærlig talt hadde stjernene fra den tiden mer klasse i lillefingeren enn mange av dagens såkalte kjendiser har til sammen.
Jeg kan ikke unngå å føle en bølge av nostalgi skylle over meg. Det er bittersøtt å betrakte disse ikoniske skikkelsene, så mange av dem er ikke lenger med oss. For meg er det en sterk påminnelse om hvor flyktig livet egentlig er – en kort, vakker reise vi bør verdsette hvert eneste øyeblikk av.
En historisk kveld
Oscar-utdelingen i 1970 var en minneverdig kveld av mange grunner, ikke minst på grunn av mangelen på en offisiell vert. Den markerte også et banebrytende øyeblikk i Oscar-historien, da det var den første seremonien som ble sendt via satellitt til et internasjonalt publikum.
Et av kveldens mest ikoniske øyeblikk var da Cary Grant mottok Academy Honorary Award. Publikum brøt ut i en rungende applaus, en hjertelig hyllest til hans tidløse appell og bemerkelsesverdige arv innen filmverdenen.
Et annet sterkt øyeblikk var John Waynes takketale for prisen for beste mannlige hovedrolle for sin innsats i True Grit. Den legendariske amerikanske ikonet leverte en ydmyk og takknemlig tale som virkelig viste hans genuine glede over utmerkelsen.
Likevel var kvelden ikke uten kontroverser. Mange diskuterer fortsatt at det som regnes som det største ranet i Oscar-historien skjedde da Dustin Hoffman ble oversett for sin gripende prestasjon i Midnight Cowboy. Flere mener kanskje at John Wayne vant statuen for sin lange og lojale tjeneste innen filmindustrien, og det kan kanskje være noe sannhet i det også.
Frank Sinatra reddet Cary Grant
Når vi ser tilbake på arkivene, er det tydelig at Cary Grant spilte en hovedrolle under Oscar-utdelingen i 1970. Da den legendariske skuespilleren tok scenen for å motta Academy Honorary Award, forventet han naturligvis litt applaus — en enkel høflighet.
Da publikum ga ham stående applaus, var han på randen av tårer.
«Da alle reiste seg, var jeg helt satt ut. Et øyeblikk trodde jeg at jeg innbilte meg det. Jeg ble så overveldet at jeg ikke vet hvordan jeg klarte å holde takketalen,» fortalte han senere.
Grant var nær ved å bryte sammen, overveldet av øyeblikkets følelser. Men akkurat da fikk han øye på Frank Sinatra blant publikum, med et glimt av rampestreker i blikket. Det ene raske blikket var alt som skulle til for å gi ham roen tilbake. «Det fikk meg til å samle meg,» sa Grant.
Elizabeth Taylors entré
Men la oss være ærlige, den virkelige stjernen på Oscar-utdelingen i 1970 var verken Cary Grant, Dustin Hoffman eller John Wayne. Så bemerkelsesverdige som de var, var det en 38 år gammel skjønnhet som virkelig stjal rampelyset og trollbandt alle ved Dorothy Chandler Pavilion i Los Angeles, California.
Da Elizabeth Taylor gikk opp på scenen for å dele ut prisen for beste film, var entréen hennes intet mindre enn hypnotiserende.
Hennes vennlighet og generøsitet sto i skarp kontrast til den nådeløse naturen i Hollywood. «Liz Taylor, ingen har noen gang vært så vakker,» pleide folk å si, og det var sant.
Det var en genuin aura rundt henne som trakk folk til seg. Kledd i en fantastisk kjole som fremhevet hennes smale midje og naturlige skjønnhet — uten den tunge brunfargen som var populær på den tiden — etterlot hun alle målløse under den 42. Oscar-utdelingen. Og med den verdenskjente 69-karats Cartier-diamanten glitrende rundt halsen, var det tydelig at Elizabeth ikke bare var en skuespillerinne; hun var en ikon.
Sannheten om diamanten hennes
Når man ser nøye på bildene av Elizabeth Taylor fra den kvelden, er det vanskelig å ikke bli fascinert av den praktfulle juvelen rundt halsen hennes.
Men få kjenner historien bak dette ikoniske smykket. Taylor-Burton-diamanten, som glitret så vakkert mot huden hennes, var ikke bare et glamorøst tilbehør — den var et symbol på kjærlighet, besluttsomhet og en dose Hollywood-drama.
Bare noen dager før 7. april 1970, datoen for årets Oscar-utdeling, summet pressen av forventning. De spekulerte vilt i hva Elizabeth Taylor ville ha på seg til den glamorøse begivenheten.
Ryktene svirret om at Elizabeth Taylor planla å briljere for publikum med sin million-dollar diamant, nylig satt i et fantastisk halskjede. For privilegiet av å vise frem denne juvelen, skal Taylor angivelig ha betalt en forsikringspremie på 2 500 dollar til tre australske selskaper — tilsvarende rundt 20 250 dollar i dag. Dette ikoniske smykket, kjent som Taylor–Burton-diamanten, veide imponerende 68 karat og var en gave fra hennes ektemann, skuespilleren Richard Burton.
En rasende galning
Den opprinnelige rådiamanten, som ble oppdaget i 1966 ved Premier Mine i Sør-Afrika, veide 241 karat. Burton skaffet seg diamanten under et besøk i London, men ikke uten kamp. Opprinnelig var det juvelerprodusenten Cartier som hadde vunnet diamanten på auksjon for den rekordstore summen 1 050 000 dollar, noe som etterlot Burton som underbyder.
Furious over sitt tap, ble Burton en rasende galning. «Jeg skulle få den diamanten, om det kostet meg livet eller 2 millioner dollar, hva enn som var størst,» erklærte han. Elizabeth, derimot, forble rolig.
«Elizabeth var så søt som bare hun kunne være, og protesterte på at det ikke betydde noe, at hun ikke hadde noe imot å være uten den, at det var mye mer i livet enn smykker, at hun ville klare seg med det hun hadde,» skrev Burton senere i sin dagbok. Dagen etter auksjonen tilbrakte Burton flere timer ved en telefonkiosk på hotellet i London, og jobbet sammen med advokatene sine for å sikre midlene som skulle til for å kjøpe diamanten fra Cartier — uansett hva det kostet.
Deres besluttsomhet ga resultater, og dagen etter var diamanten offisielt deres for 1,1 millioner dollar. «Jeg ønsket den diamanten fordi den er uforlignelig vakker … og den bør være på den vakreste kvinnen i verden,» sa Burton senere, og sementerte denne ikoniske juvelens plass i Hollywood-historien.
Bob Hope-joke om Elizabeth Taylor
Komikeren Bob Hope ledet deler av den humoristiske presentasjonen av filmer og skuespillere nominert til den 42. Oscar-utdelingen, og brakte sitt karakteristiske vidd til kvelden.
Da han anerkjente de fremtredende gjestene til stede, spøkte han om Taylor og sa: – Jeg vet at frøken Taylor er her. Jeg så en Brinks lastebil parkert utenfor.
Richard Burton kunne ikke la være å le av den smarte referansen til konens utsøkte juvelsamling.
– Øyeblikket Elizabeth Taylor trådte ut på den røde løperen på Oscar-utdelingen i 1970, var det som om tiden sto stille.
Sannheten om kjolen
Det første som fanget oppmerksomheten var den fantastiske fargen på kjolen hennes: en fascinerende blåklokkeblå som danset mellom lilla og lavendeltoner med hvert skifte i lyset – og de hundrevis av blinkende kameraene som fanget hvert eneste av hennes bevegelser.
Kjolen var ikke bare et stykke stoff; det var et mesterverk designet av Edith Head, ment å fremheve hvert eneste centimeter av Taylors utstråling. For å begynne med, var fargevalget ikke tilfeldig. Kjolen, designet av den ikoniske Edith Head, ble laget i en nyansert farge som var nøye valgt for å matche Taylors hypnotiske øyne. Taylor selv samarbeidet med Head, og ønsket en oppdatert versjon av kjolen hun bar i filmen A Place in the Sun fra 1951.
Kjolen var mer enn bare et moteuttrykk; det var et kunstverk. Den dype utringningen rammet perfekt inn Taylor-Burton-diamanten, og lot halskjedet skinne samtidig som det fremhevet hennes nyoppdagede slanke figur. «Den er designet for å vise frem Elizabeths nye, tynne figur. Det er en myk, luftig, romantisk chiffon. Over den har hun en myk, stole-lignende kappe i chiffon med hette,» sa Edith Head til AP.
Dette ble et utseende som for alltid ville bli inngravert i Oscar-historien, og knyttet for alltid til Elizabeth Taylors eleganse og tiltrekningskraft.
Tok et 10 minutters bad
På dagen for arrangementet var Taylors skjønnhetsrutine angivelig forfriskende enkel.
Den berømte filmstjernen fulgte ikke en omfattende hudpleierutine; i stedet brukte hun en enkel fuktighetskrem fra et apotek.
Selv om hun likte å gjøre sminken sin selv, jobbet hun med en profesjonell makeupartist ved viktige anledninger som Oscar-utdelingen. Taylor foretrakk en lett foundation og myk rouge, og brukte ofte kake-eyeliner på øynene. Interessant nok brukte hun aldri falske vipper, da hun var naturlig velsignet med to sett med vipper.
«Elizabeth tok et 10 minutters bad etter at sminken var påført, for å sette sminken og slappe av litt før arrangementet,» fortalte en representant for House of Taylor til AOL.
Gråt bak scenen
Den feirede stjernen, en av de siste fra den klassiske Hollywood-filmen, hadde en viktig rolle under Oscar-utdelingen i 1970 – hun var der for å dele ut den ettertraktede prisen for Beste Film. Men bak kulissene herjet kaoset.
Øyeblikkene før hennes opptreden, hadde Richard Burton nettopp opplevd et hjerteskjærende nederlag, da han tapte prisen for Beste Skuespiller til John Wayne. Dette var sjette gangen Burton var nominert uten å vinne den ikoniske gyldne statuetten, og nyheten traff Taylor som et tordenbrak.
Ødelagt av sorgen, brøt hun sammen i tårer bak scenen, og vitner beskrev hvordan makeupartisten måtte skynde seg å friske opp utseendet hennes før hun kunne gå ut på scenen. Da hun til slutt steg på scenen, var hun preget av nervøsitet. Man kunne se det i øynene hennes. Da hun kom på scenen, falt det en stillhet over publikum; man kunne høre en nål falle.
Til tross for sin profesjonalitet, var tyngden av ektemannens tap tydelig da hun kunngjorde vinneren av Beste Film. Mannen hun elsket hadde møtt enda et nederlag, og det veide tungt på hjertet hennes.
Etterfest
I sin dagbok fanger Burton essensen av den magiske natten.
«Onsdag 8.: Vi dro på festen etterpå og satt sammen med George Cukor, Pecks og Chandlers (eierne av LA Times), men vi var omringet av hundrevis av fotografer som, til min glede, ikke la merke til noen andre, inkludert vinnerne. Barbra Streisand, som ser på seg selv som en stor stjerne, ble fullstendig overskygget.»
Et blikk på de utallige fotografiene av Taylor fra den uforglemmelige natten gjør det helt klart – hun var den ubestridte midtpunktet for all oppmerksomhet.
På etterfesten var skuespilleren og hennes ektemann omringet av en stjernekonstellasjon av kjente personligheter. Blitzene lyste opp bordet deres som fyrverkeri. Det var som om paparazziene også var trollbundet, og sliter med å fokusere på oppgaven deres mens de anerkjente omfanget av øyeblikket. De var ikke lenger bare fotografer som fanget drømmer for glansede magasiner; de var henrykte over synet som sto foran dem.
Hjemreisen
Mange vil hevde at den største stjernen på 1900-tallet skinte aller sterkest den uforglemmelige natten. På hennes venstre ringfinger glitret nok et ekstravagant gave fra ektemannen — den imponerende 33,19 karat Krupp-diamantringen, som fanget essensen av hennes ikoniske tiltrekningskraft.
Så hvordan endte denne magiske natten for Taylor og hennes følge?
«Vi kom oss ut med stor vanskelighet på grunn av hordevis av fotografer, besøkte Gig Young, som vant beste mannlige birolle, på vei, som var steinrøyket, men søt. Hawn vant beste kvinnelige birolle, også som forutsett. Vi fant ikke Duke Wayne, så vi kom hjem, […] Senere kom Wayne selv, også veldig beruset, men på sin dårlig-munnede måte, veldig vennlig,» skrev Burton i dagboken sin.
Da gardinene falt for Oscar-utdelingen i 1970, var én ting helt klart: Elizabeth Taylor var den ubestridte stjernen den natten. Hun innkapslet alt som var magisk med Hollywood på 1970-tallet: skjønnhet, talent og en ukuelig ånd som overskred skjermen.
Når vi reflekterer over hennes karisma og ydmykhet, føles det helt riktig å feire henne på denne måten. Hun var ikke bare en fenomenal skuespiller, men en bemerkelsesverdig person som fanget hjertene til mange.
Hvis du er enig, del gjerne denne artikkelen!
