Graviditet kan være en tøff tid for kvinnen.
Foruten å håndtere de fysiske aspektene ved å bære en baby i magen, finnes også den konstante uroen over at noe skal gå galt.
Men takk og lov så går det bra i de fleste tilfeller. Den uroen og redselen forandres til lettelse i samme sekund som du får holde ditt nyfødte, friske barn.
Jennie Wilklow fikk dog aldri oppleve denne lettelsen – tvert imot.
Jennie gikk gjennom en relativt normal graviditet. Hun og mannen var lykkelige over å vente barn, og på alle kontroller fikk de samme svar: Barnet så ut til å ha det bra.
Men uroen begynte å bre seg da Jennie ble tvunget til å gjøre akutt keisersnitt, i uke 34. Selv om operasjonen og fødselen var vellykket, skulle det snart vise seg at noe ikke var som det skulle.
«Da de tok henne ut hørte jeg henne skrike og de sa: «Hun er så vakker.» Det er de ordene hver mamma vil høre, så jeg lo og slappet av, forteller Jennie.
Men sekunder senere ble stemningen annerledes i rommet. Babyens ansikt endret seg.
Sykepleierne og legene fikk lettere panikk da de så hva som skjedde med den nyfødte datteren.
«De gjorde alt for å hjelpe henne, men huden hennes ble steinhard på noen sekunder. Etter at huden stivnet, begynte den å sprekke. Hun fikk flere sår over hele kroppen. Bak forhenget så jeg deres panikkslagne ansikter, og jeg spurte om alt var OK?».
Etter at doktoren forsikret Jennie om at de hadde situasjonen under kontroll, fikk hun beroligende medisin, som gjorde at hun sovnet.
Da hun våknet noen timer senere, ble Jennie informert av legene. Det viste seg at hennes nyfødte datter Anna led av en tilstand som kalles Harlequin iktyose.
Hun tittet på mannen sin og innså at det var alvorlig.
”Min manns stillhet skremte meg; han satt bare i sjokk da doktoren gikk. Han fortsatte bare å si: «Dette er ille.»
Sykdommen Harlequin iktyose er en uhelbredelig, genetisk hudsykdom som gjør at huden vokser 14 ganger raskere enn normalt. Sykdommen er svært sjelden.
De fleste barn som blir født med denne sykdommen dør bare dager etter fødselen.
De som overlever kan dog ikke forvente seg et normalt liv. Dessverre er de også i fare for og rammes av komplikasjoner og problemer i utviklingen, spesielt når det gjelder motorikken.
«Jeg brukte de neste to dagene til å lete etter informasjon om tilstanden hennes. Jeg innså hvor dårlig livskvalitet som ventet henne. Jeg tillot meg selv å erkjenne den tanken, ettersom det bare var i det øyeblikket, den mest forvirrede og ensomme perioden i livet mitt. Der og da tenkte jeg at det kanskje ville vært bedre om hun ikke overlevde», forteller Jennie.
Men det viste seg å være en tøff, liten jente som Jennie hadde bragt til verden.
Med hjelp av legene og familien hennes, overlevde Anna.
Foreldrene fikk til slutt ta henne med hjem, og de gjorde sitt beste for å ta hånd om Anna.
Jennie forteller om kampen de første dagene:
«Annenhver time smurte jeg henne med vaselin og jeg badet henne flere timer om dagen. Jeg hadde i mange år drømt om hva min elskede datter skulle ha på seg, og selv om det virket så trivielt, så var det det jeg kjempet mest for.»
Tross vanskelighetene ga Anna mammaen sin et helt nytt perspektiv på livet:
«Jeg begynte å innse at om jeg setter restriksjoner på hva hun kan oppnå, så vil det stoppe utviklingen hennes. Derfor bestemte jeg meg for å legge lista høyt. Jeg bestemte at målet skulle være at hun skulle kunne gjøre hva hun ville, og målet var det samme for meg selv.»
Siden det har Jennie lagd en Instagram-konto, hvor hun dokumenterer hennes og datterens berg-og-dalbane av en livsreise.
«Jeg forstår nå at jeg fikk henne på grunn av den kjærligheten jeg allerede bar i hjertet for datteren min. Anna var ment for meg, og jeg for henne. Sammen kan vi vise verden hvor vakker den kan være».
Hva synes du om Jennie og Annas historie? Jeg synes de viser at det finnes plass til både kjærlighet, ulikheter og varme i en ellers kald verden!
I blant blir ikke alt som man har tenkt seg eller drømt om, men kan vi akseptere at alle blir født ulike og at en del mennesker ikke ser ut som alle andre, da har vi kommet et godt steg på veien.
At Jennie er så åpen og våger å fortelle sin og Annas historie, betyr derfor veldig mye.
Vennligst del dette med venner og familie om du synes Anna er en superfin og tøff liten jente!
