For ikke så lenge siden publiserte en venn av meg et veldig viktig innlegg på Facebook.
Det er ikke noe nytt, men veldig viktig å huske! Innlegget gjorde at jeg har fått mer forståelse for hvordan det er å leve med ADHD eller ADD.
«Jeg er akkurat som deg, men jeg er fortsatt veldig annerledes.
Jeg kjenner de samme følelsene, opplever de samme tingene. Bare litt mer. Når jeg er glad, da er jeg overlykkelig. Når jeg er irritert, er jeg fly forbanna. Når jeg er lei, blir jeg fortvilet.
Når noen sårer meg så kjennes det ut som om verden skal gå under. Når jeg får en klem blir alt bra igjen med en gang, uansett hvor ille jeg nettopp hadde det.
Iblant tar jeg alt personlig. Alt som skjer rundt meg føles ofte ut som det er rettet mot meg. Og siden jeg savner en fin måte å lufte følelsene mine på, kommer de som regel ut gjennom munnen.Kanskje jeg høres illsint ut. Du synes kanskje jeg overdriver.
Men ettersom jeg mangler den ventilen du lufter følelsene med, så blir alle småting veldig store for min del. Jeg får ingen mulighet til sortere tankene mine og rense de daglig. Det er ikke realistisk for meg.
Jeg er ingen dårlig lytter, men iblant har jeg veldig vanskelig for å konsentrere meg. Drypping fra vannkranen, en bil som kjører forbi, et par på en benk: Alt som du klarer å stenge ute kommer inn hos meg og surrer rundt i hodet. Jeg ser din lepper røre på seg iblant, jeg er fortvilet, jeg klarer ikke å høre hva du sier selv om jeg virkelig forsøker.
Jeg gjør det ikke fordi jeg er nonchalant, men jeg hører så mange andre lyder samtidig. Og om vi er i et helt stille rom så hører jeg stillheten som blander seg med tankene i hodet mitt. For der er det aldri stille.
Iblant blir du skikkelig lei av meg fordi jeg stiller deg et spørsmål og nesten rett etterpå stiller jeg det samme spørsmålet igjen.
Nei, jeg er ikke dum i huet, treig, eller en idiot. Det er bare sånn at svaret du gav meg blandet seg med alle de andre tankene jeg har i hodet. Så de må jeg spørre igjen.
Og kanskje enda en gang for at svaret virkelig skal sette seg. Slik at jeg ikke glemmer det.
Å ligge på sofaen en hel kveld og se på film fungerer sjelden for meg. Etter en stund begynner det å prikke i kroppen, jeg mister konsentrasjonen og begynner å se på alt annet som skjer, bortsett fra på TV-skjermen.
Da forteller kroppen meg at jeg trenger å variasjon. Min tålmodighet har tatt slutt, uansett om jeg synes filmen var bra eller ikke. Gi min overtrøtte hjerne en pause på ti minutter, så kan vi fortsette å se film. Mitt hodet klarer ikke å ta til seg og bearbeide alle inntrykkene så fort.
Blir du gal mine evige flipp på telefonen, dyna og klærne og alt annet jeg har mellom fingrene? Det er bare sånn jeg må gjøre for å fjerne litt energi, slik at jeg kan holde resten av fokuset mitt på deg.
Innimellom føles det ut som om jeg ikke forstår deg. Men jeg forstår så utrolig mye mer enn det jeg kan sette ord på.
For når det er sterke følelser i omløp blir min hjerne styrt av dem og ingen ord kommer ut av munnen min. Jeg har mer enn nok med å holde orden på kroppen slik at jeg ikke utagerer på en måte jeg selv, eller andre ville mislikt.
Slenger jeg ting overalt? Kaos er min måte å ha orden på. Ettersom det er helt kaos i hodet mitt hele tiden, så er det måten jeg lettest føler meg trygg. Da føler jeg at jeg har kontroll.
Blir du overrasket over at jeg kan være forbannet i det ene sekundet og så veldig glad i det neste? Ikke bli det. Mitt humør styres av den følelsen som har overtaket. Og de endrer seg fort. I hjernen min er alt stadig flytende. Noen ganger klarer jeg ikke å ta meg sammen.
Havner jeg ofte i konflikt med andre? Det er bare fordi jeg hater urettferdighet og vegrer meg fra å bare se på at det andre mennesker blir behandlet urettferdig.
Å ikke gi seg er min spesialitet. Jeg gjør det ikke for å være sta, men jeg mangler den forsiktighetssperren som pleier å kjennetegne mennesker. Jeg synes det er vanskelig å ikke ha et muligheten til å tenke på konsekvenser, da jeg ofte setter meg selv i farlige situasjoner for å redde mennesker jeg liker, bryr meg om, eller synes synd på.
Du synes kanskje jeg er en ekspert på å drite meg ut. Du må forstå – jeg føler ikke at er flaut å være høylydt, hoppe i bassenget, eller le høyt. Jeg gjør det som faller meg inn. Det jeg føler for å gjøre i det eksakte øyeblikket. Jeg har ikke tid til å fundere over hva andre mennesker synes om meg. Det finnes så mye annet som distraherer.
Jeg forstår ikke instruksjoner like raskt som deg. Noen ganger forklarer folk ting til meg ti ganger, men jeg forstår fortsatt ingenting. Men så plutselig, forstår jeg det på første forsøk en annen gang. For meg handler det nemlig ikke om hva du sier, men hvordan du sier det.
Er du lei av at jeg alltid mister nøklene hver dag når vi er ute et sted, men så finner jeg de alltid i jakkelomma mi?
Det er det bare å bli vandt med. Hjernen min er så opptatt av omgivelsene at den ikke klarer på huske hvor alt havner. Jeg legger nøklene i jakka uten å tenke over det.
Vi med ADHD/ADD er intense. Vi føler MER. Vi hater mer. Vi sørger mer.
Men vi elsker også mer. For når vi elsker noen gjør vi det ikke bare med hjertet, men med hele kroppen.
Når du føler at du ikke orker å være forstående lenger – gå ut. Ta en pause. Ta en pause fra oss, for vi kan være utrolig stressende. Det skjer alltid noe når vi er med på ting. Vi er stadig i aktivitet. Men vi er ikke bare intensive og hyperaktive.
Vi er også intelligente og kreative. Vi bare tenker på en annen måte, ettersom vi savner den ene «lufteventilen» i hjernen. For å overleve har vi skapt vår egen måte å agere og være.
Det må du la oss være. Og gir du oss den muligheten, muligheten til å være akkurat de vi er, så la oss dra nytte av alle de positive tingene som vårt handikapp innebærer, så skal du se hvor mye vi kan gi tilbake. Du kommer til å forstå oss bedre. Og være stolt over at akkurat du følger oss på vår reise og får innsyn i vårt perspektiv.»
Dette innlegget er skrevet av Nadia Salwin, som du kan lese på bloggen hennes her. Bra gjort Nadia!
Trykk gjerne på DELE-knappen nedenfor, så hjelper du med å spre dette budskapet.
