Holly Gerlach fra Edmonton i Canada fødte sitt første barn da hun var 26 år.
Å bli mamma var noe hun hadde drømt om siden hun var en liten jente. Fødselen gikk bra og Holly lyste av glede da hun fikk reise hjem fra fødeavdelingen med datteren.
På dette tidspunktet visste hun det ikke, men hennes lykkelige liv skulle få en plutselig og dramatisk vendning – bare noen uker etter fødselen.
Det hele begynte med at Holly følte smerte i nakken og en svakhet i beinet.
Hun reiste til sykehuset, ettersom tilstanden raskt ble verre.
På akutten konstaterte legene det uforståelige: Holly var lam fra nakken og ned.
Hun fikk umiddelbar behandling på intensivavdelingen.
Det viste seg at Holly var rammet av Guillain-Barrés syndrom (GBS). Den uvanlige sykdommen kjennetegnes av lammelser i armer og bein, noe som øker bare iløpet av noen dager eller uker.
Ifølge legene var det Hollys fødsel som trigget sykdommen.
I Norge rammes en til to personer per 100 000 av GBS hvert år.
Symptomene kan gå over av seg selv, men i de fleste tilfeller gis det behandling og i spesielle situasjoner er det nødvendig med intensivpleie.
Holly var for eksempel ubevegelig og koblet til en respirator for å kunne puste. Sykepleierne og familien kunne bare vente på at hun skulle bli bedre, men Holly hadde åpenbart store smerter.
Ved et tilfelle bøyde en sykepleier seg ned og hørte Holly hviske i hennes i øret: «Jeg har så vondt», noe som fikk legene til å bli skikkelig urolige.
Heldigvis fantes det noe som hele tiden ga Holly styrke til å kjempe – hennes nyfødte barn.
Hun gjorde alt i sin makt for å forsøke og treffe barnet hver dag, til tross for at det innebærte store fysiske påkjenninger.
Selv om sykdommen hadde lammet alle musklene i kroppen ga Holly aldri opp. Med hjelp av en heis kunne hun komme seg opp og ut av sengen, og sitte på en stol.
Hun kunne knapt snakke, men forsøkte å mime ordene til slektninger og helsepersonalet for å kommunisere.
Holly traff datteren hver dag, til tross for at hjertet hennes var knust over tanken på at hun ikke kunne være den moren hun innerst inne ønsket å være.
Etter uker med trening på å puste gjennom en spesiell pusteventil skjedde noe ekstraordinært som gav Holly det håpet hun desperat hadde lett etter: Hun lærte seg å puste på egen hånd – uten hjelp av respirator.
Snart begynte til og med lammelsene i hendene å minske gradvis.
Etter 70 dager fikk Holly forlate intensivavdelingen. Nå kunne hun snakke igjen og rulle fram og tilbake i en rullestol.
Holly ble sterkere for hver dag og etter 78 dager begynte gikk hun til en fysioteraput på sykehuset, der det viktigste var å trene opp beina. På dag 87 tok Holly sine første steg på tre måneder.
Deretter øvde Holly opp finmotorikken og fortsatte å trene musklene i armene til de var sterke nok igjen…
til å holde sin elskede baby og kunne mate sitt eget barn, som nå var blitt fire måneder gammel.
Etter 94 dager kunne Holly gå for egen maskin igjen – uten hjelpemidler.
Og endelig, på dag 126, kunne hun reise hjem igjen.
Hun var nødt til å lære og gjøre alt selv igjen, inkludert børste håret og tennene, skrive, spise med bestikk og gå lengre turer.
Men som det var ikke nok: Se hva hun klarte å gjøre ett år senere…
Holly er nå i bedre form enn noensinne.
Og nå lever hun livet til det fulle, noe som føltes som en umulighet da sykdommen slo til med full kraft.
Med viljestyrken og den indre kampgløden kunne Holly overvinne en sykdom som nesten tok livet hennes.
Hadde det ikke for hennes kjærlighet til datteren og støtten fra nære hadde det kanskje ikke endt like lykkelig.
Også helsepersonalet fortjener en gullstjerne. Uten dem hadde det ikke vært mulig for Holly å være der hun er i dag.
Jeg er sikker på denne gripende fortellingen kan hjelpe andre til å finne styrke og mot når de går gjennom en tøff tid.
Vi håper at Holly får mange lykkelig år framover med datteren og familien. Lik og del gjerne om du er enig!
