Vi lever trolig i den mest opprørte og stressende perioden i menneskets historie.
Det er nesten forferdlige å være vitne til hvordan vi hele tiden jakter på det perfekte: den beste jobben, de beste vennene, den beste kroppen.
Noen ganger føles det som om vi mister selve reise – selve livet.
Livet er ikke alltid perfekt, selv om det kan virke slik når man ser venners bilder på Facebook og Instagram.
Noen ganger handler livet om å se de små detaljene og leve i nuet.
Denne 83 år gamle kvinnen får virkelig satt ord på dette i sitt brev til en venninne. Det er usikkert om brevet er ekte eller ikke, men det er funnet her.
Teksten treffer uansett rett i hjertet – spesielt det siste avsnittet.
Kjære Berta,
Jeg leser mer og rydder mindre.
Jeg sitter ute i hagen og nyter utsikten uten å bry meg om alt ugresset.
Jeg bruker mer tid med familien og mine venner, og mindre tid på å jobbe.
Livet burde, i den grad det er mulig, handle om å nyte sine erfaringer i stedet for å holde ut med dem.
Nå forsøker jeg å minnes disse stundene og ta vare på dem.
Jeg «sparer» ikke på noe, vi bruker vårt fine porselen og våre vakre vaser for hver eneste lille anledning – som når en amaryllis blomstrer.
Jeg har alltid på med mine fineste klær i butikken. Min teori er at om jeg ser fin ut kan jeg lett betale 230 kroner for en liten kasse mat.
Jeg sparer ikke lenger min fineste parfyme for spesielle fester, jeg har den på meg når jeg møter den ansatte i butikken og når jeg skal i banken.
«En eller annen dag» eller «en gang skal jeg» finnes ikke lenger i mitt ordforråd. Om det er noe som er verdt å se eller å gjøre, da vil jeg gjøre det i dag.
Jeg er ikke sikker på hva andre skulle ha gjort om de hadde visst at de ikke skulle leve neste dag, noe som vi alle tar for gitt.
Jeg tror at de hadde vært sammen med familiemedlemmer og noen nære venner. De hadde kanskje ringt noe gamle venner for å be om unnskyldning og for å rense luften. Jeg vil gjerne tro at de ville gått ut for å spise kinesisk eller hva nå enn deres favorittmat er. Jeg gjetter bare. Jeg kommer aldri til å få vite det.
Det er de små ugjorte tingene som ville gjøre meg sint dersom jeg viste at mine dager var talte. Sint for at jeg ikke har skrevet visse brev som jeg har tenkt til å skrive i løpet av mine siste dager i livet. Sint og trist for at jeg ikke har fortalt min mann og mindre foreldre ofte nok hvor mye jeg elsker dem.
Jeg forsøker å ikke holde tilbake de små tingene som gir livet ekstra krydder.
Og hver morgen når jeg åpner mine øyne forteller jeg meg selv at livet er noe spesielt. Hver dag, hvert minutt. Hvert åndedrag er virkelig en gave.
Livet ble kanskje ikke den festen vi hadde håpet på, men når vi likevel er her kan vi vel like gjerne danse.
Ta deg tid til å dele dette med noen du virkelig bryr deg om.
Glem ikke å ta vare på livet og lev i øyeblikket mens du fremdeles har sjansen!
