Det var egentlig en helt vanlig julidag på stranden i solfylte Panama City i Florida.
Folk badet og nøt det varme været. Noen tok et glass mens de hørte bølgene bruse og lekende barn le.
Men plutselig ble roen ødelagt da to turister plutselig vendte blikket mot horisonten.
Ute i havet rørte det seg noe som fikk Jessica Simmons til å stivne av skrekk.
«Det må være en hai,» tenkte hun.
Men da hun hørte de angsfylte ropene og skrikene, begynte hun å skjønne hva som egentlig var i ferd med å skje.
Femten minutter tidligere hadde Roberta Ursey, mannen hennes, moren hennes, sønnene hennes og nevøene hennes gått ned til vannet for å kjøle seg ned og ta en svømmetur.
Roberta var på vei opp fra stranden da hun snudde seg for å se etter sønnene. Da merket hun at de var mye lengre fra stranden enn det hun kunne huske.
Opprørt, begynte hun å svømme ut igjen.
Da hørte hun skrikene, skriver Washington Post.
– De skrek og gråt, som om de satt fast i noe, sier Roberta.
Kraftige havstrømmer hadde dratt med seg barna ut – når var de hjelpesløse.
Folk ba oss om å bli på stranden, sier Roberta.
Men hun kunne ikke bare stå og se på at barna hennes druknet. Hun og resten av familien hennes svømte ut til dem.
Strømmen var imidlertid mye sterkere enn de hadde regnet med og snart ble hele familien dratt lengre og lengre bort av havets krefter.
Alt i alt ar ni personer i livsfare, inkludert Robertas mor, som ble rammet av et massivt hjerteinfarkt under den desperate kampen for å overleve.
I dette tilfellet fantes det ingen livreddende tjeneste. Politifolkene som var på stranden kunne bare så på mens de i sjøen kjempet for sine liv, skriver Washington Post.
Jessica så alt fra stranden og sa til seg selv: «Folk skal ikke dø her i dag. Det kommer ikke til å skje. Vi kommer ikke til å la det skje.»
Hun har alltid vært en dyktig svømmer:
Hun tok et surfebrett og stupte ut i havet. 
Andre på stranden så henne og forsøke å hjelpe til. De fikk en idé om å danne et menneskjede som var langt nok til å redde de som var i nød
Mer enn 80 personer stilte seg opp og gikk ut i havet. Hånd i hånd holdt de hverandre og sørget for at ingen ble tatt av strømmen.
Mange av dem stod med vann opp til halsen. Til slutt nådde enden av kjeden Roberta, guttene hennes og resten av familien.
Men da Jessica, lengst fremme i kjeden, så mormoren i familien, visste hun at noe var feil.
Hun hadde svelget masse vann og var helt utmattet. Hun ba Jessica om å redde de andre og og overlate henne til skjebnen, men det nektet Jessica å gjøre. Hun var fast bestemt på å redde alle i vannet.
Den gamle kvinnen, som led av hjerteinfarkt under denne stressende situasjonen, klarte til slutt å komme seg i sikkerhet på stranden. 
Der fantes det heldigvis ambulansepersonell som umiddelbart tok seg av henne. På sykehuset ble tilstanden til mormoren stabilisert.
Da alle som behøvde hjelp i vannet var reddet, brøt den menneskelige kjeden seg opp gradvis.
På stranden hadde en stor mengde samlet seg. De applauderte menneskene som hadde våget seg ut i vannet for å redde familien.
Takket være deres mot ble mange mennesker reddet fra å drukne. En overveldende bølge av følelser, glede og eufori lå over hele stranden.
Dette er menneskeheten på sitt beste!
Roberta Ursey og familien hennes kommer til å være Jessica og de andre frivillige evig takknemlige. Om ingen hadde reagert, hadde familien sannsynligvis dødd den dagen.
Heldigvis viste Jessica og de andre en solidaritet som vil bli husket for alltid. Del gjerne denne historien videre om den også gid deg håp for menneskeheten!
