Denne fortellingen er fantastisk.
Det er ikke så lett å si om dette faktisk har skjedd, men sannsynligvis er den oppdiktet.
Den treffer uansett rett i hjertet. Derfor vil vi dele den med dere.
For selv om du ikke er noen stor dyrevenn, vil du nok være glad om du tar deg tid til å lese denne.
Slik går kvinnens fortelling:
En gammel og tilsynelatende trøtt hund pleide ofte å gå i hagen min. Siden han hadde et halsbånd og ellers så godt ut, skjønte jeg det slik at han måtte ha et hjem og at han ble tatt godt hånd om.
Han kom ofte roig frem til meg. Da pleide jeg å gi han noen vennlige klapp på hodet. Deretter fulgte han etter meg inn i huset. Han gikk sakte bak meg i gangene, før det alltid endte med at han la seg ned i et hjørne og sovnet.
Han våknet en time senere og gikk mot døren. Jeg slapp han naturligvis ut.
Neste dag kom han tilbake og hilset på meg i hagen. Han la seg på hans «vanlige» plass i huset.
Nok en gang sov han rundt en time. Dette fortsatte i flere uker. Hunden kom tilbake for sin lille sovestund nesten hver dag.
Jeg ble nysgjerrig. Hvorfor kom denne mystiske hunden hjem til meg for å sove.
En dag festet jeg en lapp til hundens halsbånd. Der skrev jeg:
«Jeg vil gjerne vite hvem eieren til denne herlige og søte hunden er. Jeg lurer på om du er klar over at hunden din kommer til huset mitt nesten hver ettermiddag for å ta en blund.»
Full av forventing til svaret ventet jeg.
Neste dag kom hunden hjem til meg for den daglige luren. Jeg så med en gang at han hadde en ny lapp festet til halsbåndet.
Jeg begynte å lese:
«Han bor i huset vårt og vi har seks barn, hvorav to er under tre år. Han forsøker nok bare å ta igjen litt søvn tror jeg. Kan jeg bli med han i morgen?»
Hele livet handler ikke om hunder, men under gjør livene våre hele. Del dette med vennene dine om du er enig!
