Jennifer Lake akkurat som alle andre tenåringer. Hun likte å være med venner og hadde mange drømmer akkurat som alle andre tenåringer på hennes alder. Men året 2010 ble en tragisk vending for Jennifer.
Da hun var 16 år gammel, og gikk på skolen Pocatello High School i Idaho i USA, kjente hun at noe var galt. Hun begynte å rammes av smertefulle hodepiner og dro for å besøke fastlegen sin.
Etter at legen hadde tatt en MR-skann fant de en svulst på cirka to centimeter, på høyre side av Jennifers hjerne. Legene ga Jennifer diagnosen astrocytom i det tredje stadiet.
Etter å ha hørt om dette, var alle Jennifers venner, eller Jenni som hun også ble kalt, i sjokk.
Dessverre ville flere dårlige nyheter komme. En annen skanning på sykehuset viste at svulsten i hjernen var større enn tidligere antatt. Og kreften hadde spredd seg fra hjernen hennes til en annen del av kroppen hennes.
Foreldrene hennes, som er skilt, husker at familien kom inn i et rom på sykehuset for en gjennomgang med legene om sykdommen. De diskuterte sjansene hennes for å overleve.
«Jenni spurte dem om hun kom til å dø», sa hennes far, Mike Lake, en lastebilsjåfør fra Rexburg – ved Pocatello.
Om Jennifer skulle ha en mulighet til å overleve måtte hun komme seg gjennom en cellegiftsbehandling. Men selv med en behandling hadde Jenni bare 30 prosent mulighet til å overleve de to neste årene. Hvis hun gjennomgikk behandlingen fortalte legene at hun sannsynligvis ikke kunne få barn i fremtiden, da stråling og cellegift ville gjøre henne steril.
«Vi fikk beskjed om at hun ikke kunne bli gravid, men vi bekymret oss ikke for det,» sa kjæresten Nathan (19).
Men Jennifer og Nathan ville snart bli veldig overrasket – denne gangen av noe som normalt ville være helt fantastisk å høre. Men for Jennifer og kjæresten Nathan var det ikke helt det samme. Paret fikk beskjed om at hun var gravid.
Jennifer ble veldig glad for å høre nyhetene. Hun hadde alltid villet bli mamma. Men det innebar også at hun måtte ta den vanskeligste beslutningen i livet sitt.
Hun fikk nemlig beskjed om at barnet hennes kom til å dø om hun fortsatte med cellegiftbehandlingen. Og om hun sluttet behandlingen kom hun selv til å måtte bøte med livet.
Jennifer lyttet til hjertet. Hun bestemte seg for å stoppe cellegiftbehandlingen og fødte lille Chad Michael ni måneder senere.
Etter fødselen grep Jennifer jordmorens hånd og hvisket: “Jeg er ferdig, jeg gjorde det jeg ville. Babyen min vil være trygg her, ”sa Diana Phillips, Jennis mor, til Daily Mail.
Seks dager senere ble Jennifer kjørt hjem fra sykehuset. Det eneste hun vil gjøre var å tilbringe tid med sønnen sin.
Da Jennifer døde 21. november 2011, tolv dager etter fødselen, hadde hun lille Chad i armene sine. Hun viste aldri at hun angret på avgjørelsen før hun sovnet inn.
Kjærligheten Jennifer og alle andre mødre føler for barna sine er ubeskrivelig. I hennes tilfelle var det så sterkt at hun valgte å ofre sitt eget liv.
Chad kommer til å vokse opp og vite at moren hans alltid er med han. Jennifer Lake kommer alltid til å være ved sønnens side. Jennis familie vil at han skal vite alt om moren sin og hva hun gjorde.
Siden 2011 har Jennifer Lakes historie berørt hundretusener av mennesker som har lest om hennes skjebne og kamp gjennom blogger og sosiale medier. Familien og vennene hennes har alltid ønsket at Jennifers ettermæle ikke skulle handle om tragedie, men snarere om oppoffer.
Chad er nå åtte år gammel og vokser opp sammen med faren, Nathan, med hjelp av både farmor og mormor.
På Jennys minneside på Facebook kan du også lese mer om historien hennes, samt ære hennes minne og ønske familien hennes alt godt.
For et vakkert eksempel på en mor som gjorde alt hun kunne for å beskytte barnet sitt. For en vakker ung dame i sjel og hjerte! Selv om dette skjedde for flere år siden, har jeg aldri hørt en så hjerteskjærende historie. Jenni vil alltid bli husket som en fighter og en person med et stort hjerte. Del denne historien for å hedre hennes minne.
