Som politi har Justin Frye sett det meste – mye minner han om hans tidligere liv som soldat.
Året var 1994 da Justin ble sendt til Bosnia, som da var rammet av borgerkrig.
Den unge, canadiske soldaten hadde post i byen Visoko, som en del av FNs fredsinnsats i landet.
Heldigvis tok krigen slutt, selv om alt for mange liv ble tapt. Minnene fra Balkan skulle han aldri glemme.
Da han bladde gjennom noen bilder, stoppet han på ett bilde som ble tatt for 24 år siden. Da fikk han grøsninger.
På begynnelsen av nittitallet levde den bosniske befolkningen i frykt under den voldsomme Balkankrigen.
Den kanadiske soldaten Justin Frye tjenestegjorde som FN-soldat i Bosnia, og dekket blant annet helikoptertransportens landingssoner.
Da Justin var i tjeneste, møtte han den 10-årige gutten Amir Bajramovic, som bodde i byen Visoko i nærheten av Sarajevo.
Den nysgjerrige gutten sprang fram til soldatene på den andre siden av piggtråden i militærleieren CANBAT 2.
Det usannsynlige paret ble snart venner, selv om de ikke pratet samme språk.
«Amir pratet ikke engelsk, men hans store øyne lyste og han hadde alltid et smil om munnen,» minnes Justin.
Selv om vi ofte tar små ting for gitt, kan de bety alt for dem som ikke har mye.
Amir kunne ikke tro sine egne øyne da Justin ga han penner, kritt og til og med en blå klokke!
Til tross for at Amir ikke kunne snakke engelsk, brøt han ut i et forbauset blikk da han fikk den spesielle gaven.
Heldigvis tok krigen slutt, noe som for det meste var en bra ting. Dessverre finnes minnene, erfaringene og menneskene som har tendenser til å forbli selv om konflikter ender.
«Jeg husker jeg var lei meg for at han var tvunget til å oppleve krigen. Menneskene kjempet for det mest grunnleggende i sine liv. Og de små tingene – sånt som vi tar for gitt, betød alt for dem», skriver Justin Frye i et Facebook-innlegg.
Da krigen tok slutt i 1995, dro Frye tilbake til Canada. Men tiden i det krigsherjede landet, og gutten, kom stadig tilbake i tankene hans.
Justin glemte aldri den søte gutten han ble venn med, og undret ofte på hva som hadde skjedd med han.
Selv om tiden i Bosnia var mørk for de begge, spesielt gutten, lyktes Justin Frye å få han til å le nok en gang.
Når et gammelt bilde av Amir poppet opp som skjermsparer på den bærbare dataen hans for noen måneder siden, tok Justin det som et tegn for å spore opp sin gamle, forsvunnede venn.
Media rapporterer ikke lenger om den glemte konflikten, men Justin kunne aldri glemme den sårbare, lille gutten han forlot bak seg.
Minnene fra det fine vennskapet vektes til live igjen, og Fry bestemte seg for å lete etter Amir. Som stor hjelp tok han kontakt med en lokalreporter fra den bosniske byen Visoko for å finne gutten igjen.
Allerede samme dagen fikk Justin Frye svar fra reporteren: Amirs søster bodde fortsatt i Visoko.
Amir hadde flyttet til Sverige med sin kone og deres lille datter – og han var på Facebook.
For første gang på 24 år kunne de prate med hverandre, og vennskapet vektes virkelig til live.
Det var først etter den etterlengtede gjenforeningen at han husket at gutten først ikke ville være med på bilde. Han ville ikke se ut som en krigsfange, bakt et piggtrådgjerde!
«Vi har snakket om det i ettertid, og jeg lovte han at vi kommer til å stå på samme side av gjerdet denne gangen», skriver Justin i et Facebook-innlegg.
Justin avsluttet sin gledelige gjenforeningshistorie med en dyrebar påminnelse som vi alle bør tenke på: – i blant er det de små tingene som betyr mest.»
Fortellingen om Justin Frye og Amir viser at vennskap kan blomstre i de vanskeligste tider. DEL for å spre et lys i mørket som er hverdag for mange mennesker i verden!
