Min mamma har alltid vært den i familien som har hatt orden og kontroll på alt. Det er hun som passer på at alt fungerer som det skal, og hun har alltid vært en klippe for alle i familien. En man kan støtte seg til.
Hun har ryddet, bakt, klemt, passet på, ordnet, lyttet og jeg kan ikke se for meg et liv uten henne.
Men hun begynner å bli eldre, orker ikke like mye lenger og jeg har begynt å innse at jeg en dag kommer til å måtte klare meg uten henne.
Men til forskjell fra Kelly Gundersons mamma, så husker i hvert fall min mamma meg. Det er jeg glad for.
Etter at Kelly og hennes tvillingsøsters mamma Dahpne Tresher ble rammet av Alzheimers, hadde hennes minne blitt svært dårlig, og i en alder av 87 husket hun ikke lenger sine barn.
Jeg kan ikke forestille meg den sorgen man må kjenne når ens egen mor ikke kan huske deg lenger.
En av metodene Kelly brukte for å takle sorgen, var å spille inn korte filmsnutter med sin mor. Selv om hennes mor ikke husket henne så skulle hun ha små fine minner av moren.
En morgen lå Kelly sammen med moren sin i senga og pratet om livet da hun kom på at hun ville spille inn en ny film.
Daphne lurte på hva Kelly gjorde i hennes seng, hun kjente som vanlig ikke igjen sin datter.
”Du minner meg litt om min mamma”, sier Daphne til Kelly.
Som så mange ganger før, forklarer Kelly for sin mor at hun er hennes datter.
”Tror du at jeg hadde lagt meg i sengen til en ukjent kvinne», spør Kelly sin mor.
Moren svarer: ”Nei, jeg tror man må elske noen for å legge seg i noens seng».
”Jeg elsker deg”, sier Kelly til sin mor.
”Jeg elsker deg også”, svarer hun.
”Men vet du i det hele tatt hvem jeg er da?”, spør Kelly.
”Ja, det er jo du som er Kelly!”
Kelly ble nesten stum, men nikket bekreftende.
”Der ser du, jeg elsker Kelley, døpte ikke jeg deg til Kelly?”, sier mammaen.
”Visst gjorde du det”, svarte datteren.
”Jeg elsker deg, Kelly”, sier moren.
Det er så rørende å høre på samtalen mellom mor og datter.
Selv om det bare er for et kort øyeblikk at Dahpne fikk tilbake sitt minne, så er det virkelig et øyeblikk som Kelly kommer til å huske for resten av livet sitt.
Jeg kan virkelig anbefale deg å høre på hele deres samtale her:
Ingen barn vil se sine foreldre eller noen man elsker bli brutt ned av Alzheimers.
Det er derfor små stunder som disse blir så utrolig viktige og minneverdige.
Del videoen med dine venner på Facebook, kanskje kan det bli til en trøst til noen som er i samme situasjon som Kelly.
