Kronprinsesse Märtha er en av Norges mest folkekjære kongelige, kjent for sin varme, styrke og rolle under andre verdenskrig.
Dessverre fikk hun aldri oppleve å bli dronning. På begynnelsen av 1950-tallet ble det klart at hun led av en alvorlig leversykdom, sannsynligvis leverkreft. Våren 1954 ble hun innlagt på Rikshospitalet, hvor hun døde den 5. april, bare 53 år gammel.
En kongelig kjærlighetshistorie
Märtha var datter av prins Carl av Sverige og prinsesse Ingeborg av Danmark. Hennes bånd til Norge ble forseglet da hun i 1929 giftet seg med sin norske fetter, kronprins Olav. De hadde kjent hverandre siden barndommen, og forlovelsen ble tatt imot med stor begeistring både i Norge og Sverige.
«Det morsomme var at vi virkelig klarte å hemmeligholde det – helt til den offisielle forlovelsen i Hovslagargaten i Stockholm. Men så var det også nedlagt mye arbeid for at det skulle lykkes», fortalte kong Olav nesten 50 år senere, ifølge journalist Anne Grosvold og Anne Diesen i boken «Norges førstedamer.»
Kong Olav la heller ikke skjul på bekymringene rundt det faktum at paret var i så nær slekt.
«Dette hadde vi tenkt mye over selv, og vi henvendte oss til professor Otto Lous Mohr, som var en ledende arvelighetsforsker. Professor Mohr kom tilbake og kunne meddele at det ikke var noen grunn til å fraråde forbindelsen av genetiske årsaker. Risikoen var ikke større eller mindre enn for andre. Vi hadde selv ønsket å bringe rede på dette, og nå sto Märtha og jeg ved målet.»
Flukten fra krigen 17. august 1940
Som kronprinsesse spilte Märtha en viktig rolle for Norge, særlig under krigsårene da hun og barna oppholdt seg i USA. Hennes nærhet til president Franklin D. Roosevelt var med på å styrke båndene mellom Norge og USA i en kritisk tid.
Under dekknavnet «Mrs. Jones» var kronprinsesse Märtha på plass i flyktningskipet «American Legion» 17. august 1940. Med seg hadde hun de tre barna Harald, Ragnhild og Astrid.
Familien reise ut på den farefulle ferden fra nordfinske Petsamo, via New York og til slutt det trygge endestoppet i Washington D.C. I løpet av den 12 dager lange seilturen måtte skipet ta seg gjennom minebelter, kraftig sjø og is.
Prinsesse Astrid har beskrevet reisen i biografiene «Kvinne blant konger» av Trond Norén Isaksen og Arvid Møllers «Kronprinsesse Märtha: hustru, mor,medmenneske»,som svært krevende for sin mor, kronprinsesse Märtha.
Astrid beskrev også at hun tror Märtha var fast bestemt på å ta livet av seg og barna dersom tyskerne fikk tak i dem:
«Hun sov dårlig under hele reisen. Hun lå hele tida som på vakt. Stanset maskinen, var hun oppe på dekk på et øyeblikk for å undersøke. Ved den minste lyd spratt hun opp. Livredd for å bli tatt til fange», forteller Astrid i biografien.
«Ble de tatt, ville Märtha tatt livet av dem»
Norén Isaksen skriver «ble de tatt, ville Märtha tatt livet av dem», hvorpå Astrid kommenterer: «Fordi far og bestefar kunne bli presset hvis vi ble tatt som gisler.»
I 2020 kom dramaserien «Atlantic Crossing» som omhandler Märthas flukt til USA. Etter mye research og diskusjoner med fagfolk kom manusforfattere Alexander Eik og Linda May Kallestein i Cinenord frem til at det var sannsynlig at Märtha hadde med seg giftkapsler.
– Det er overveiende sannsynlig at metoden ville ha vært bruk av cyanid. Men om kronprinsesse Märtha ville vært i stand til å gjennomføre en slik handling, er et helt annet spørsmål, uttalte serieskaperne til Dagbladet i 2018.
Dette har imidlertid aldri blitt bekreftet og Slottet var kritiske til teorien.
– Ut fra de undersøkelser vi har gjort, så er det ikke noe som underbygger denne spekulative påstanden, sa assisterende kommunikasjonssjef ved Slottet, Sven Gjeruldsen til Dagbladet den gang.
Selv om hun aldri rakk å bli dronning, etterlot Märtha seg et varig inntrykk i norsk historie. Hennes arv lever videre, ikke minst gjennom hennes sønn, kong Harald V, som har omtalt henne som en av de viktigste personene i sitt liv.
LES MER:
- Sorg i solskinn: Da Norge tok farvel med kronprinsesse Märtha
- Fire år etter prinsesse Ragnhilds død avslørte enkemannen den hjerteskjærende sannheten: «Vi så i øynene at…»
