1905 var et stort år i norsk historie, og i monarkiet i sin helhet, da Haakon VII (1872-1957) og kona Maud (1869-1938) ble henholdsvis konge og dronning i «nye Norge».
Det er ikke til å legge skjul på at kongerekka i Norge har en lang og tidvis dramatisk historie bak seg. Fra vikingtid og kapring av tronen – til faste rammer og en trone som går i arv. Hele Kongerekka, med en humoristisk vri, tok nylig Are Sende Osen for seg i NRK-podkasten «Kongerekka».
Men i oktober 1905 ble Norge løst fra unionen med Sverige, etter flere år med uenigheter mellom flere politiske forhold i Norge og Sverige. Norge hadde da vært underlagt Sverige fra 1814-1905. Før dette var Norge i union med Danmark fra 1537-1814.
Med andre ord er en stor del av den norske historien i hundrevis av år underlagt et av nabolandene våre.
Men «nye Norge» trengte derfor en konge. Valget falt på danskfødte prins Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel som tok til seg det norske navnet da han ble Norges konge. Han krevde for øvrig å bli valgt av folket, noe han altså ble.
Han tilhørte fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glüksburg, og var sønn av kong Fredrik VIII av Danmark (1843-1912) og prinsesse Lovisa (1851-1926) av Sverige.
Kong Haakons oppgave under andre verdenskrig
Haakon VII ble sittende i 52 år og brukte mye av tiden sin på å reise rundt i Norge for å gjøre seg kjent med landet.
Han ble ofte omtalt som en respektert og avholdt monark, men han skulle også bli et symbol på norsk motstand mot okkupasjonsmakten da andre verdenskrig brøt ut i 1939.
9. april 1940 okkuperte nemlig Tyskland landet vårt, og kongefamilien måtte flykte til Sverige og deretter USA. Eller det vil si kronprinsfamilien; Kong Haakon VII og kronprins Olav V ble værende i Norge, men flyktet senere videre til England for å danne eksilregjeringen.
I tidligere intervjuer har prinsesse Astrid, Fru Ferner åpnet opp om den mye omtalte «D-dagen» i Norge. Tidlig på morgenen ringte nemlig kong Haakon VII til kronprins Olav V for å varsle om at kongefamilien skulle evakueres sammen med regjering og storting.
I sekstiden forlot de Skaugum i tre biler og livet skulle forandres, i alle fall for noen år. De kjørte mot Østbanen hvor et tog ventet på dem, men mens de var på toget til Lillestrøm ble det bombet. Heldigvis var målet flyplassen på Kjeller og ikke jernbanen.
– Alt ble bare pakket sammen i en fei. Jeg vet ikke hvor lang tid det tok. Men når jeg tenker på det virker det som om alt gikk veldig fort. Selve evakueringen foregikk veldig stykkevis og delt. Vi reiste med tog. På Kjeller ble det fullstendig stopp. Jeg husker at vi la oss på golvet. Vi hadde rullegardiner. Og vi lå på gulvet med noen pledd over oss. Alle sammen. For meg er dette kanskje det mest dramatiske minnet, har hun sagt åpenhjertig til Romsdals budstikke.
Hjemkomsten
Da krigen var over i 8. mai 1945 fikk kongefamilien komme hjem igjen. De kom først en måned etterpå 7. juni 1945.
– Det var dårlig vær – så vi kunne ikke se land, minnes Prinsesse Astrid. – Men jeg husker godt småbåtene som møtte oss ytterst i Oslofjorden. Det var vårt første møte med «Norge». Alle båtene var pyntet med løv og norske flagg. Etter hvert som vi seilte innover fjorden mot Oslo ble det flere og flere båter. Til slutt var det så mange båter at vi nærmest kunne gå tørrskodd i land, har prinsesse Astrid, Fru Ferner sagt til Kongehuset.
Det var flere hundretusen som hadde møtt opp på Rådhuskaia i Oslo for å ta i mot Kong Haakon VII og resten av familien.
– Bestefar var urolig og lurte på hvordan hjemkomsten ville bli. Hvordan ville folk ta ham imot? Hans nei til tyskerne hadde ført til at mange nordmenn mistet livet i løpet av krigen. Han var dypt rørt over den varme velkomsten fra alle menneskene, delte Fru Ferner.
Heldigvis ble kongen hyllet over hele landet som en nasjonalhelt, men årene fremover skulle fortsette å være utfordrende etter lang tid med tysk okkupasjon.
Oppbyggingen av Norge etter krigen
Det tok flere år før Norge var tilbake til normalen selv om populariteten til kongen varte til han døde. Rett før krigen brøt ut ble han enkemann da dronning Maud døde og i 1954 ble også hans sønn, kronprins Olav, enkemann da kronprinsesse Märtha døde. I tillegg til dette døden broren hans, den danske kong Christian 10 i 1947.
Samtidig opplevde Norge en sterk vekst på flere området av samfunnslivet. Det var gode tider for næringslivet, og krigen hadde skapt et samhold i folket.
Likevel krevde gjenreisningen en etablering av varige ordninger. Det ble det strid av, spesielt omkring den økonomiske politikken.
Da ble det spesielt viktig for Kong Haakon VII å fremstå samlende for folket – slik en konge skal.
Folkelig konge
Da kongen kom hjem holdt han en rørende tale til de hundretusenvis av menneskene som hadde møtt opp.
Talen kan du lese i sin helhet her, men dette var noe av det han sa:
– Vi gjorde det vi kunne. Det var med den beslutning at vi nektet å ta imot det tyske forslag. Og hva senere hendte gjennom krigens år, det er historisk allerede. Det var en meget tung dag den dag da vi skulle fatte den beslutning at vi måtte forlate landet. Vi stod overfor det at hvis vi ble i landet, da ville vi bli fanger. Vi ville være fanger og ikke representere det fri Norge. Av den grunn var vi nødt til å fortsette vårt arbeid for Norges frihet utenfor landet, sa han til det norske folk.
Han la ikke skjul på at det hadde vært noen lange år som hadde sett ganske mørke ut. Likevel tvilte han aldri på at Norge skulle bli fri.
– La oss ikke nå i gledens rus glemme at vi har et meget stort og vanskelig arbeid foran oss ved å skulle gjennomføre det som vi ønsker å skape her i landet, nemlig et fritt og godt samfunn for alle gode nordmenn.
Syk mot slutten
Det som fascinerte mange med kongen var at han forstod det å være opphøyd og folkelig. Han kunne balansere mellom å være stiv, tilbaketrukken og majestetisk til overdrevet jovial og popularitetssøkende.
Han hadde sans for humor og satt pris på en god historie. Med andre ord en enkel mann.
Mot slutten av livet til kong Haakon IVV brakk han lårbenet i 1955 og var sterkt svekket i lang tid. Da tiltrådte kronprins Olav som regnet frem til kongens død 21. september 1957.
På grunn av alt landet hadde vært gjennom i hans tid som regent døde han som en høyt elsket konge i 1957.
På en dag som dette er det fint å se tilbake på historien vår og sette pris på at vi er et fritt land.
Lenge leve, Norge! Og gratulerer med frigjøringsdagen.
LES MER:
- Kontroversielle årsaken til Dronning Mauds fravær
- Prinsesse Astrid Fru Ferner måtte flykte fra krigen i 1940
