21. april 1954 er en dato som for alltid vil være en merkedag i historiebøkene. Det er dagen da en hel nasjon tok farvel med folkekjære kronprinsesse Märtha.
Tidlig på 1950-tallet ble det klart at hun hadde en alvorlig leversykdom, sannsynligvis leverkreft. Märtha ble våren 1954 lagt inn på Rikshospitalet, der hun døde den 5. april, bare 53 år gammel.
Kronprinsesse Märtha ble dronningen vi aldri fikk.
Märtha var datter av prins Carl av Sverige og prinsesse Ingeborg av Danmark.
Giftet seg med Olav
I 1929 giftet hun seg med sin norske fetter, kronprins Olav. De to hadde kjent hverandre helt siden de var barn og offentliggjøringen om at de to var forlovet ble svært godt tatt i mot både i Norge og i Sverige.
«Det morsomme var at vi virkelig klarte å hemmeligholde det – helt til den offisielle forlovelsen i Hovslagargaten i Stockholm. Men så var det også nedlagt mye arbeid for at det skulle lykkes», fortalte kong Olav nesten 50 år senere, ifølge journalist Anne Grosvold og Anne Diesen i boken «Norges førstedamer.»
Kong Olav la heller ikke skjul på bekymringene rundt det faktum at paret var i så nær slekt.
«Dette hadde vi tenkt mye over selv, og vi henvendte oss til professor Otto Lous Mohr, som var en ledende arvelighetsforsker. Professor Mohr kom tilbake og kunne meddele at det ikke var noen grunn til å fraråde forbindelsen av genetiske årsaker. Risikoen var ikke større eller mindre enn for andre. Vi hadde selv ønsket å bringe rede på dette, og nå sto Märtha og jeg ved målet.»
Sammen fikk de som kjent tre barn, prinsesse Ragnhild, prinsesse Astrid, og prins Harald.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Kronprinsessen ble ofte beskrevet som vakker, elegant og sosial. Hun skulle bli Norges dronning, men slik gikk det ikke.
Kronprinsesse Märthas død
Da kong Harald bare var 17 år, mistet han sin mor, kronprinsesse Märtha. Da hun døde av leversvikt var hun bare 53 år gammel.
«Hun var syk, men jeg fikk aldri noen doktor til å si noe bestemt om hvordan det var fatt,» sa kong Olav tjue år senere i et intervju med NRKs Kjell Arnljot Wig.
«Nå et menneske har vært så alvorlig syk i halvannet år, kan man vel si at døden er en naturlig utgang. Men vi hadde ikke ventet det skulle komme da det kom – ikke før siste uken. Når det lakker mot slutten, vil man jo ikke innrømme det heller. Det vil ingen gjøre. Når jeg tenker etter nå senere, burde jeg igrunnen forstått det. Men det gjør man ikke mens det står på. Dette har jeg reflektert nokså mye over og er kommet til at det sannsynligvis er det eneste måten man kan klare å holde det gående på.»
Olav mistet sin livs store kjærlighet og kom nok aldri over tapet av henne. I 37 år levde han alene.
«Han sørget over henne resten av sitt liv», fortalte prinsesse Astrid. «Han snakket om henne nesten hver dag. Dette skulle mor ha sett… Dette ville mor ha likt… Nå skulle mor vært her…»
Landesorg
Den 21. april 1954 ble vårdagen kongefamilien og folket tok farvel med Märtha. Solen strålte denne dagen og vanligvis ville solen ha fylt folks hjerter og sinn med glede. I stedet var det en dag fylt med sorg og vemod.
Det var landesorg etter kronprinsessen død. I flere uker hang det bilder av henne i vinduer rundt om i de tusen hjem.
Hun satt spor i hver eneste nordmanns hjerte, noe bisettelsen hennes var vitne om.
«Gatene fra Slottet til Domkirken og fra kirken til Akershus — og den store åpne plassen foran Domkirken var kantet av titusener av tause, alvorlige mennesker,» skrev Aftenposten om bisettelsen i 1954.
«Sørgetogets ferd gjennom gatene, i langsom marsj til tonene av Chopins sørgemarsj gav de ventende en anledning til en stille og ærbødig siste hilsen til den folkekjære kronprinsesse og en like taus og like hjertelig, like alvorlig hyllest til hennes gemal, hennes barn, hennes mor og svigerfar og hennes andre slektninger. Aldri har hovedstadens største kirke vært så vakker som i går,» skrev avisen videre.
Kronprinsessen var en dame som satte dype spor etter seg og vi vil aldri glemme henne. Hvil i fred.
Del gjerne denne artikkelen på Facebook om du liker å lese om de kongelige.