På en gåtur gjennom skogen i England for noen år siden snublet fotografen Sid Saunders og ramlet nesten over ende.
Det var mens han tok en omvei i skogen – for å unngå store regndammer på veien – at foten plutselig traff noe hardt.
Først trodde Sid at han hadde gått på en stubbe, men da han tok en nærmere titt oppdaget mannen at det ikke var noe gammelt tre som sto opp fra bakken.
Det var en liten, mosete gravstein som så vidt syntes blant buskene.
Saunders kunne ikke la være å se nærmere på den merkelige lille steinen.
Han så hvor skitten og mosete den var, så han tenkte at han skulle ordne opp og la gravsteinen få tilbake sin stolthet og prakt.
«Jeg bestemte meg for å gå tilbake neste dag og rydde opp litt, også området rundt gravsteinen», forteller Sid Saunders til The Dodo.
I takt med at han begynte å fjerne løv og mose så han at det sto noe skrevet på den gamle steinen.
Da han hadde fått vekk all møkk og mose, innså Saunders at dette ikke var et vanlig gravsted. Det var dedikert til noens elskede – som hadde gått bort i 1882.
«Til minne om vår lille Duchie», sto på det på gravsteinen.
Han skjønte snart hvem som hadde blitt begravd der, for over 130 år siden.
Han fant også et lite bilde av en kanin, risset inn ved siden av bokstavene: «Født august 1869. Død desember 1882».
Saunders trodde at den lille graven kanskje tilhørte en hund, men gravplassen hørte til noen som var mye mindre.
«Jeg ble veldig overrasket og sjokkert», sier Sid som ble emosjonelt berørt:
«Da jeg gikk tilbake og ryddet opp, så jeg den lille inngraveringen av en kanin og innså at det mest sannsynlig var en hollandsk kanin».
Hollandsk kanin kalles ofte Hollender, de er populære som kjæledyr og lett identifiserbare gjennom sitt karakteristiske fargemønster. En gang i tiden var hollendere den mest populære av alle kaninraser og i England var det veldig mange oppdrettere.
Med kjærlighet, trygghet og bra tilgang til mat kan kaniner bli 10 år eller eldre.
«Duchie» fikk leve til den voksne alderen av 13 år og var sikkert et kjært familiemedlem – kanskje var det derfor han eller hennes eiere lagde en helt spesiell gravstein?
Husdyr er familie, tross alt.
«Han må ha hatt det veldig bra om han fikk leve så lenge», sier Sid Saunders.
Stedet «Duchie» ble begravet på har vært en del av en privat eiendom siden 1800-tallet, ifølge Sid.
Det mest sannsynlige er at kaninen har bodd hos eierne av stedet. Nå er det et friluftsområde som består av en rekke turstier, der mennesker beveger seg overalt.
Likevel er det ingen som har sett den lille graven på veldig mange år.
Og selv om ingen vet sikkert hvor og hvorfor lille «Duchie» ble begravet her, så er en ting sikkert: «Duchie» var en høyt elsket kanin.
Sid Saunders fine oppdagelse gjør at vi dyreelskere fikk ta del i denne fine, lille historien, 130 år senere.
Takk Sid, for at du ryddet opp på gravstedet og delte «Duchies» historie.
Alle som har husdyr eller har hatt husdyr vet hvor mye de betyr for oss og hvor viktig det er med en fin avslutning.
Del gjerne historien videre hvis du også elsker dyr!
