Foto: Shutterstock

14-åring våkner med mystisk blåmerke – 24 timer senere får mammaen marerittbeskjeden på akutten

Regelmessig mosjon, nok søvn og et balansert kosthold pleier å nevner som noen nøkkelfaktorer for å opprettholde god helse. Men spørsmålet er om ikke det aller viktigste er å lytte til kroppen og ta eventuelle varseltegn på alvor.

Vi er jo tross alt alle ulike. Ingen kjenner kroppen sin bedre enn du selv – ingen andre vet bedre hva som er vanlig for deg, hvordan du har det, hvordan du ser ut eller hvordan du reagerer på ulike ting.

Ja, å være oppmerksom kan helt enkelt være skillet som avgjør om man merker i riktig tid at noe ikke står helt rett til. Noe som den unge jenta Ashton Powell vet alt om.

Ashton Powell er en helt vanlig ung jente, en helt vanlig student med glede for livet. Men da den australske jenta en dag innså at en tilsynelatende vanlig sykdom kunne være et alvorlig tegn på kreft, ble livet hennes snudd opp ned.

I en lang og rørende tekst, som er blitt publisert i den lokale avisen Townsville Bulletin, skriver Ashton Powell selv om sin skremmende oppdagelse.

Hun forteller om sin lange kamp, om tøffe behandlinger, om en barndom som forsvant og om nær døden-opplevelser. Om hvordan livet ble forandret for alltid, nettopp den dagen da hun selv følte at noe var veldig galt.

leukemi, symptom, cancer
Foto: Shutterstock, illustrasjonsbilde

Det var noen uker før hennes 14. fødselsdag da Ashton Powell hadde begynt å føle seg annerledes. Hun hadde følt seg sliten lenge, og siden det ikke ble bedre, tok en urolig mamma med seg dattera til en lege.

Først visste de ikke helt hva som var feil, men det føltes ut som influensa – og ganske riktig, etter to uker ble Ashton diagnostisert med influensalignende symptomer. Men noe var ikke rett. Jenta ble fortsatt ikke bedre, og snart begynte hun også å oppdage mystiske blåmerker på kroppen sin.

Det alarmerende symptomet, med tanke på hvordan hun følte seg, gjorde den unge jenta urolig. Dette kunne faktisk handle om noe mye mer alvorlig enn influensa, tenkte hun.

«Etter noen dager begynte jeg å få blåmerker på beina. I det øyeblikket traff en forferdelig tanke meg. Jeg så opp på mamma og sa: «Har jeg kreft?». Jeg kunne se uroligheten i ansiktet hennes. Så begynte hun å snakke om at det ikke var snakk om at det kunne være kreft. Neste dag dro vi for å møte legen min, doktor Aung. Vi spurte ham om det, og så spurte mamma om de kunne ta en blodprøve av meg. Han var enig«, skriver Ashton Powell i Townsville Bulletin.

sjukhus
Foto: Shutterstock

Dagen etter dro Ashton i vei for ta en blodprøve. Bare et par timer senere ble de bedt om å komme tilbake til sykehuset. Og åtte dager etter å ha fylt 14 år, fikk Ashton Powell kreftdiagnose.

«Da vi satt på barneakutten og ventet, kom en lege inn og forklarte ting som jeg ikke husker, og det var da hun fortalte at jeg hadde leukemi. Etter at legen hadde fortalt oss det, begynte mamma å gråte. Pappa var i sjokk, og jeg stilnet til og var målløs«, skriver Ashton Powell.

Noen års intensiv kamp ventet henne. Men takk og lov kunne den unge jenta til slutt beseire kreften – og friskmeldes.

«Jeg banket skiten ut av kreften og jeg hadde ikke klart det uten min mamma, min bror og også min brors venner Mitch, Beau og Charlie. De tre guttene og min bror fikk meg til å le igjen. De vet kanskje ikke dette, men de hjalp meg å nyte å være i live«, skriver hun.

ashton powell
Foto: Shutterstock

Hun kunne gå tilbake til skolebenken og ta opp fagene, selv om livet aldri ville bli det samme igjen. Og i den teksten i Townsville Bulletin, bestemte tenåringsjenta seg for å spre budskapet sitt – man må være på vakt mot kroppens varselsignaler.

Tross at hun var så ung, var Ashton skarp nok til å mistenke kreft etter å ha lagt merke til de blåmerkene. Nettopp de blåmerkene er, ifølge Kreftforeningen, et vanlig tegn på nettopp leukemi. Det er også at man er slapp og tungpustet, og at man føler man har en infeksjon som ikke går over – akkurat som det Ashton opplevde.

Del gjerne Ashtons viktige historie med nære og kjære på Facebook, slik at de også innser viktigheten av å lytte til kroppen sin. Det kan, som sagt, gjøre en forskjell.