Tenårene kan være en tøff periode for selv den mest populære tenåring. Og mange gjør alt de kan for å passe inn.
Man må ha de rette klærne, høre på den riktige musikken og ha de rette interessene. Heldigvis pleier det å gi seg når man blir eldre og det som var så utrolig viktig før, er nå et vagt minne.
Jeg husker selv hvor usikker man var. Før var man livredd for å bli en av “de utstøtte”, en av de som ingen ville sitte ved siden av i timene eller en av dem som ikke ble invitert på alle fester.
Jeg tror ikke jeg selv var ekkel mot noen, men jeg inviterte heller ikke de man ikke ville henge med. Så egentlig var jeg akkurat et like stort svin som de som mobbet.
Jeg er glad tenårene er over, selv om jeg slapp ganske billig unna. Men om jeg kunne gått tilbake håper jeg at jeg hadde stått mer opp for de svake.
Men det finnes dem som hadde det virkelig tøft da de var yngre. Kate Stubblefield var en av dem.
Katie var veldig emosjonell på videregående, og hun drømte om å få seg en kjæreste. Men forholdet brast og Katie var helt knust.
En dag kom hun over en SMS fra en annen jente på kjærestens mobiltelefon.
Hun trodde livet var over og tok beslutningen hun skulle angre på resten av livet.
De fleste vet at det er dumt å ta store avgjørelser når man er lei seg, for det gjøres ofte i affekt og blir sjelden bra. Slik var det også i dette tilfellet.
Katie synes ikke livet var verdt å leve lenger. Hun hastet hjem til brorens hus, tok frem en pistol og skjøt seg i ansiktet. Hun var sikker på at skuddet skulle avslutte livet hennes.
Men noen våket over henne og på mirakuløst vis overlevde hun. Men nesten hele ansiktet var skutt i filler.
I et følelsesladd intervju med BBC fortalte Katies pappa om legenes dom da hun kom på sykehuset.
“Hun kommer aldri til å spise, hun kommer aldri til å drikke, hun kommer aldri til å vaske seg selv, hun kommer aldri til å prate, hun kommer til å være en grønnsak, hun kommer til å bo på et sykehjem resten av livet.“
Bare tanke på at “Katie Bug” skulle leve resten av sitt liv i en vegetativ tilstand var uutholdelig.
Men det verste var å vite at Katie selv hadde tatt beslutningen om å skyte seg selv.
“Jeg husket akkurat hva jeg hadde gjort.” Jeg tenkte: “Hvordan kunne jeg gjøre dette mot meg selv?”,men det viktigste, “Hvordan kunne jeg gjøre dette mot familien min?”
I flere måneder levde alle i uvitenhet om hva som ville skje. Kunne Katie noensinne forlate sykehuset? Ville hun være avhengig av assistenter resten av livet? Og hvordan ville hun se ut?
Heldigvis var Katies leger veldig dyktige og ga henne en ny sjanse. De skulle transplantere et helt nytt ansikt. Katie var ikke helt sikker på legenes plan, men hun hadde ikke så mye annet valg.
“Det var en mulighet til å få livet og ansiktet mitt tilbake en gang… Det var en veldig vanskelig avgjørelse ettersom jeg visste at noen måtte dø for at jeg skulle få et ansikt.”
Men jo mer hun tenkte på det, desto mer kunne hun akseptere tanken på å få et nytt ansikt, noen andres ansikt.
Tre år og 22 operasjoner senere var det endelig tid for operasjonen.
Elleve leger jobbet i mer enn 30 timer for å flytte Adea Schneiders ansikt til Katies kropp. Sluttresultatet var bedre enn hun noen gang kunne håpet på.
Ta en titt på videoen under og se hvilken utrolig jobb legene gjorde:
Jeg tror at Katie kommer til å angre på sin beslutning i resten av livet. men hun fikk en ny sjanse på livet, noe ingen trodde var mulig.
Del gjerne Katies fortelling med dine venner, kanskje kan det bli en oppvekker for noen som har der det tungt.
Kanskje kan det få noen til å sette mer pris på livet. For jeg tror dessverre at vi er veldig gode på å fokusere på det vi ikke har, snarere enn på det vi har.
