Da Ruths sønn Nolan bare var tre år gammel ble han forkjølet. Ingenting å stresse seg opp for. Men da Nolan begynte å snorke høyt, og virket å ha problemer med å puste når han sov, bestemte Ruth at Nolan måtte til legen.
Etter å ha blitt immun mot antibiotika, nesespray og luftrengjøreren, kom legen frem til at man måtte operere bort Nolans polypper og og halsmandler, hvilket også ble gjort i 2015.
Da man gjorde tester på vevet man hadde tatt bort, oppdaget man at Nolan hadde blitt rammet av rhabdomyosarkom, en type kreft som rammer de myke delene i kroppen.
På bare en dag hadde familien Scullys liv blitt vendt opp-ned, og plutselig var sykehuset en plass man måtte besøke ofte.
Stråling og cellegifter ble satt inn, og alle ba om at et mirakel skulle inntreffe, og at Nolan mot alle odds skulle bli frisk fra kreften.
Ville alltid være nær moren sin
Da Nolan var på sitt sykeste ville han aldri være mer enn et par meter fra mamma. Selv ikke når han dusjet eller gikk på toalettet. Da lå han krøket sammen på baderomsmatten, og ventet på at moren skulle bli klar.
En dag i februar 2017, sa legene og sykepleierne som hjalp Nolan, at det var på tide å gjøre alt for at Nolan ikke lenger skulle behøve å lide. De trengte ikke å fortsette med behandlingene lengre, og Ruth forsto at det ikke var mange dager igjen.
Da sa Ruth at Nolan ikke trengte å kjempe mer. Han ble lettet, men også uroet, han ville jo ikke svikte moren sin. Da forsto Ruth at han kjempet så lenge som han hadde gjort, kun for hennes skyld.
Familien gjorde seg klar for å dra hjem og være sammen de siste dagene, men da det var tide på å dra, sa Nolan at han like gjerne kunne bli på sykehuset.
Etter 36 timer spurte Ruth om det var ok for Nolan hun tok en dusj, og det var det.
Da Ruth kom tilbake noen minutter senere hadde Nolan sovnet og han sov veldig dypt, hans oksygennivåer hadde startet å synke.
Ruth la seg ved siden av sønnen sin i sengen, og visste at hun ikke hadde mange timer igjen med Nolan. Men som et mirakel våknet Nolan, og la seg mot moren sin samtidig som han sa: «Jeg elsker deg, mamma.»
Og så sovnet Nolan inn og våknet aldri opp igjen.
Synene av matten på badet kommer alltid til å være smertefullt, men også fulle av kjærlighet for Ruth, for hun kommer aldri til å glemme hvordan Nolan pleide å ligge der og vente på henne.
Jeg kan ikke forestille meg den sorgen man må føle som forelder, da ens eget barn før. Og tårene bare fosset nedover, da jeg skrev denne teksten. Det er så urettferdig!
Del artikkelen med dine venner for å hedre alle engler som har blitt revet vekk fra oss, altfor tidlig.