På Facebook skriver mamma Ruth Scully dette:
”Jeg satt ved siden av ham, lente hodet mitt mot hans hode og hadde følgende samtale»:
Jeg: Elskling, det gjør vondt å puste, gjør det ikke?
Nolan: Hmm … Ja.
Jeg: Du har veldig vondt, har du ikke gullet?
Nolan: (Ser ned) Ja.
Jeg: Elskling, dette kreft-greiene suger. Du trenger ikke kjempe lenger.
Nolan: (Lykkelig) TRENGER JEG IKKE??!! Men jeg gjør det for deg, mamma!!
Jeg: Nei, elskling!! Er det det du har gjort? Kjempet for mamma?
Nolan: Veeel, JA-a!
Jag: Nolan Ray, hva er mammas jobb?
Nolan: Å passe på meg! (med et stort smil)
Jag: Kjære, her kan jeg ikke lenger gjøre det. Det eneste stedet jeg kan passe på deg er i himmelen (hjertet mitt knuste).
Nolan: Såå da bare drar jeg til himmelen og leker til du kommer dit! Du kommer vel, ikke sant?
Jeg: Selvsagt! Du blir ikke kvitt moren din så lett!!
Nolan: Takk mamma!!! Jeg drar dit og leker med Hunter, Brylee og Henry!!”
De neste dagene sov Nolan mesteparten av tiden.
Familien bestemte seg så for å dra hjem for å tilbringe en siste natt i hjemmet. Men før de hadde pakket ferdig tok Nolan hånden til moren og sa at det var greit, at de like gjerne kunne bli på sykehuset.
«Min fire år gamle helt prøvde å passe på at ting skulle være lett for meg …», skriver Ruth Scully på Facebook.
Hun fortsetter:
«Rundt klokken ni på kvelden så vi på tv i sengen og jeg spurte Nolan om jeg kunne ta en dusj, ettersom jeg ikke fikk gå fra ham og fordi mamma måtte være nær ham hele tiden».
Han svarte: «Hmmm okei, mamma. Få onkel Chris til å komme hit for å sitte med meg og så snur jeg meg sånn at jeg kan se deg»
Jeg sto ved baderomsdøra, vente meg mot ham og sa: «Fortsett å se hit elskling, jeg er tilbake om to sekunder».
Han smilte mot meg. Jeg lukket baderomsdøren. De sa at i samme øyeblikk som døra gikk igjen, så lukket han øynene og sovnet dypt. Det var begynnelsen på slutten av livet.
Da jeg åpnet døra igjen stod alle hans sykepleiere og leger rundt senga og alle ansiktene snudde seg mot meg og så på meg med tårer i øynene.
De sa: «Ruth, han sover dypt. Han kan ikke kjenne noe som helst». Pusten hans var ekstremt anstrengt, den høyre lungen hadde kollapset og han mistet oksygen.
Jeg løp og hoppet opp i senga til ham, la min hånd på høyre side av ansiktet hans. Da skjedde et mirakel som jeg aldri kommer til å glemme.
Min engel tok et åndedrag, åpnet øynene sine, smilte til meg og sa: «Jeg elsker deg mamma».
Han snudde ansiktet sitt mot meg og klokken 23.54 sovnet Nolan Scully inn mens jeg sang «You are my sunshine» i hans ører.
Nolan hadde åpnet øynene sine for siste gang og brukt sine siste krefter på å fortelle sin mamma at han elsket henne.
Husk å være snill mot alle du elsker og bryr deg om, for en dag kommer til å bli den siste dagen dere ses.
Hvis du også ble rørt av denne historien kan du gjerne dele den videre for å spre det vakre budskapet!