Ofte er barn helt fantastiske, men i blant kan de få oss til å ville synke dypt ned i jorda.
De kan si de merkeligste ting når som helst og til hvem som helst, noe som kommer av at de ikke enda skjønner helt normene og reglene som vi voksne har skapt.
Da Leah Carrol fødte sønnen sin, Malachai, hadde han ingen hjerteslag. Legene jobbet febrilsk for å redde han, men da de endelig fikk i gang hjertet 15 minutter senere hadde hjernen hans vært uten syre altfor lenge, noe som innebare at Malachai var skadet for livet.
Malachai ble rullestolbruker og diagnosert med cerebral parese og epilepsi, noe som gjør at han skiller seg ut fra andre barn.
En kveld var Leah med sønnen sin på en hurtigmatrestaurant for å kjøpe middag. Der var det også en annen mor med sine to sønne på tre og fem år.
5-åringen pekt på Malachai og begynte å stille moren sin mange spørsmål. Moren forsøkte å be sønnen sin om å slutt, men han fortsatte høylytt.
Da gjorde hun noe som rørte Leah til tårer og resulterte i at hun skrev et innlegg på Facebook-siden sin.
«Til trebarnsmoren på Chick-Fli-A: Jeg følte panikken din da din fem år gamle sønn pekte på min rullestolbrukende gutt og skrev: «Mamma, se på DEN gutten!».
Du lente deg fram og sa lavmælt til ham og hans tre år gamle bror at man ikke sier slikt, og at de ikke skulle peke og stirre.
Men som i de aller fleste tilfeller fungerer ikke alltid disse oppfordringene på små og nysgjerrige mennesker. De fortsatte å stirre og høylytt stille spørsmål om ulikhetene til sønnen min.
Når du innså at hviskingen din ikke fungerte så jeg panikken din ta av. Du tok et dypt åndedrag og et modig steg framover. Du kom fram med guttene din til Malachai og sa:
– Jeg er sikker på at han vil vite hva dere heter.
Når de sa navnene sine begynte min lille Malachai å le fra øre til øre, og han bablet tilbake.
Gleden i ansiktet hans gjorde meg tårevåt – han elsker barn i samme alder som han, men mange er redde for å komme fram og prate med han.
Guttene dine fortsatte å stille spørsmål om hans fotstillinger, rullestolen, hvorfor hans bein ikke fungerer, hvorfor han ofte har munnen åpen.
Du tok deg tid til å lære barna dine og hjelpe dem til å forstå at det er bra å være ulik. At det å være annerledes ikke er noe man skal være redd for, og at det er okei å spør!
Takk for at ga min sønn en sjanse til å treffe barna dine. Takk for at du er den typen mamma som utfordrer barna din i stedet for å hysje på dem.
Mødre til barn med særskilte behov utvikler en tøff utside – vi er vane med at folk stirrer, kommenterer og hvisker.
Du skal vite at det kreves mye for at vi tar tilbake, spesielt om det er barn som kommenterer.
Gi ditt barn samme åpenhet som vi gir dem, og bruk muligheten til å lære dem om ulikheter. Så Chick-Fil-A-moren, takk for at du oppfostrer sønnene dine til å omfavne barn som Malachai.
Og takk for du ga sønnen min en grunn til å le.»
I skrivende stund har Leahs innlegg blitt delt nesten 60 000 ganger, og jeg forstår virkelig hvorfor.
Vi burde alle ta lærdom av dette, for i blant er det bedre å prate og spørre enn å forsøke å hysje på barna sine.
Barn er nysgjerrige av natur, og det er bare bra.
Del gjerne denne artikkelen om også du synes at moren som tok mot til seg og våget å gå fram gjorde helt rett!
