Den hjerteskjærende historien om Bailey Cooper lar ingen føle seg uberørt

Bailey Cooper var akkurat som hvilken som helst liten gutt, til legen diagnostiserte ham med en alvorlig form av kreft, Non-Hodgkins lymfom.

Plutselig ble hans vanlige liv byttet ut med stadige legebesøk og cellegiftsbehandlinger.

Men gjennom all elendigheten og alle motganger var Bailey alltid positiv og glad – gutten var en eneste solstråle under denne skremmende tiden.

I februar 2017 kom gladbeskjeden: Kreften var borte: Bailey kunne vende tilbake til skolen sin, og det virket som at livet skulle vende tilbake til det normale.

Men under påsken 2017 fikk familien samtalen som knuste deres hjerter.

Foto: Facebook

Etter et rutinepreget legebesøk møttes familien Cooper av en veldig dyster beskjed, våren 2017.

Det viste seg at sønnen Baileys kreft kom tilbake. Nok en gang fikk den 9 år gamle gutten kjempe tappert mot denne forferdelige sykdommen.

Etter en stund kom det positive resultater igjen, kreften var nok en gang borte.

Familien var stolt over sin lille kjempe, og krysset alle verdens fingre for at dette var den siste gangen som kreften skulle hjemsøke deres liv.

Men i august 2017 var det dags igjen: Nå kom nok en gang nyheter som kastet familien ut i fortvilelse. Kreften var tilbake igjen, og denne gangen var prognosen bekmørk.

”Legen fortalte nyheten for oss», sier Baileys pappa Lee til Bristol Post og fortsetter:

«Denne gangen var kreften i steg 4. Den var veldig aggressiv».

Steg 4 er det siste steget i kreften som da har spredt seg i hele kroppen. Da finnes det ingen utvei.

Legene fant kreftklumper i Baileys bryst, lunger, lever og mage. De ga ham dager, kanskje uker, å leve.

Da Bailey fikk høre den hjerteskjærende nyheten ble han helt forstyrret, men han var også fast bestemt på å leve videre.

Anledningen? Han ville treffe lillesøsteren sin, som skulle bli født noen måneder senere.

Familien håpet og ba om at deres gutt skulle overleve såpass lenge, slik at han fikk treffe sin elskede søster.

Mot alle odds viste den lille gutten hvilken fighter han var.

I november fikk han holde sin nyfødte søster i armene. Hans foreldre lot ham til og med velge navn på jenta: Millie.

”Han klemte henne og gjorde alt som en eldre bror skal gjøre – bytte bleie, vaske henne, synge for henne», forteller Baileys mamma, Rachel.

Dessverre begynte Bailey å miste styrken sin, straks etter at Millie ble født. Hans kropp ble svakere og svakere, for hver eneste dag.

Familien hadde en drøm om at de skulle kunne feire jul sammen, så Baileys foreldre ba ham om å lage en liste over julegaver han ønsket seg.

Men gutten viste bare denne samme uselviskheten som han viste under hele sin kamp mot kreften. Bailey ba bare om gaver som han visste at hans yngre bror, Riley, skulle kunne få nytte av.

Straks innen julen 2017 gjorde slektninger og venner en siste reise til sykehuset, for å ta farvel med Bailey.

Da Baileys mormor gråt, og fortalte ham at hun ønsket å ta hans plass istedenfor, ba den unge gutten henne:

”Det høres virkelig egoistisk ut, mormor», svarte Bailey og fortsatte: «Du har jo barnebarn å ta hånd om».

Litt etter litt nådde kreften til Baileys hjerne. Etter fem smertefulle dager med strålebehandling, fortalte den modige gutten for sin familie at han visste at det snart var dags.

”Jeg vil bli, men min tid her er over nå. Jeg må dra min vei, for å bli hennes skytsengel», sa Bailey og pekte på lillesøsteren sin.

Den 22. desember ble dagen da Bailey tok sitt siste farvel. Hans familie sto ved hans side da han langsomt sluttet å puste.

”Vi satt der time etter time og så ham gli bort. Vi leste historier og hørte på hans favorittmusikk», sier mamma Rachel.

”Ved klokken 11.45 på julaften satt vi ved hans seng. Vi visste at det ikke skulle drøye lenge innen han var borte. Vi sa til ham: Det er dags for å hvile nå, Bailey. Du får det».

Ved det øyeblikket rant det en liten tåre ned fra Baileys øye og langs ansiktet. Han tok sitt siste åndedrag og gikk bort, helt stille.

Familien er helt knust etter sitt enorme tap, men de finner trøst i å vite at deres gutt har endelig fått fred.

”Vi er langt nede, men på ett sett også glade for at han ikke lenger har det vondt», sier Lee.

Nå er de fast bestemt på å følge deres unge sønn sitt ønske, som Bailey var nøye med å påpeke under hele behandlingen sin:

”Blant det siste han fortalte var at: Du får bare gråte i 20 minutter», sier Rachel.

”Så må du ta hånd om Riley og Millie».

Baileys historie er hjerteskjærende og tragisk, men hans mot, styrke og positive innstilling gjennom smerte og vanskeligheter, fortsetter å inspirere mennesker rundt omkring i verden.

Selv om familien hans er knust, vet de at hans lyse minne og arv fortsetter å leve videre.

Ble du også rørt av Baileys mot, positivitet og visdom? Del gjerne dette videre, slik at han videre for alltid.

Takk for att du abonnerer!
Noe gikk galt. Vennligst prøv igjen senere.

Meld deg på vårt nyhetsbrev