Den utrolige historien om Victoria Arlen vil garantert røre deg

Victoria Arlen fødtes som trillingbarn sammen med to brødre.

Som liten jente elsket hun å danse og hun var også ekstremt talentfull i idrett. Hun var en livlig og energisk, ung jente.

Men når hun fylte 11 år, fikk Victoria et urovekkende, influensaliknende symptom. Hun besvimte flere ganger og fikk lungebetennelse.

To uker senere var hun lam fra midjen og ned. Kroppen hennes kortsluttet, bit for bit. En alvorlig betennelse i hjernen og ryggmarken ødela livet hennes.

Familien kunne bare stå og se på at Victoria mistet evnen til å prate, spise og bevege seg.

Men den utrolige historien hennes var langt fra over, og det som skjedde 4 år senere skulle sjokkere familien og legene.

Youtube

I 2006, da Victoria var 11 år gammel, havnet hun sakte i et koma etter å ha vært rammet av et influensaliknende symptom.

Hun kjente hvordan hun plutselig ikke kunne kontrollere armene sine. Victoria kunne heller ikke svelge ordentlig eller finne rett ord når hun ville prate.

Det var som om noen sakte stengte av strømmen på kretskortet som styrte kroppen og hjernen hennes. Hun gled langsomt bort fra familien sin.

Så ble alt mørkt.

Youtube

Victoria brukte nesten fire år «innlåst» i sin egen kropp.

Legene forklate at Victoria hadde havnet i en vegetativ tilstand, hun fikk sondemat og kroppen var bare et skall.

Familien fikk tidlig vite at det var usannsynlig at hun skulle hente seg tilbake til livet.

«Vi mistet henne,» forteller mammaen hennes, Jacqueline.

Youtube

Det ingen visste var at Victoria kunne høre de nærmeste ved sjukehussengen.

To år etter at hun falt i koma, «våknet» hun endelig opp mentalt, men kunne ikke røre kroppen sin. Hun kunne høre samtalene rundt henne, men kroppen ville ikke lytte.

Victoria hadde ingen mulighet til å kommunisere hva hun gikk gjennom.

«Du kommer til å være grønnsak resten av livet»

I løpet av den tiden hadde legene funnet de uvanlige sykdommene som skyldtes hevelsen i hjernen og ryggmargen hos Victoria.

Hun hørte når legene forklarte for familien hennes at håpet var ute. Hun fikk høre at hun kom til å forbli en grønnsak for resten av livet sitt.

Youtube

«Men foreldrene mine trodde på meg. De innredet et sykehusrom i huset vårt i New Hampshire og tok hånd om meg. Mine tre brødre pratet med meg og holdt meg i hånden og fortalte hva som skjedde utenfor rommet mitt. De fikk meg til å bli en fighter og bli sterkere. De visste ikke at jeg kunne høre dem, men jeg hørte alt,» sier Victoria til ESPN.

I 2010 våknet Victoria endelig helt fra sin vegetative tilstand og kunne gjøre seg selv hørt for første gang på en lang, lang stund.

Det begynte allerede i desember 2009, da hun fikk øyekontakt med mammaen sin. Hun begynte å komme tilbake til livet. Små lyder ble ord, ord ble meninger.

Hun begynte å spise pudding på egenhånd, og raskt spiste hun sin første biff på 4 år! Hun holdt sin første mobiltelefon og lærte seg hva det betød å «like» noe på Facebook.

Facebook/VictoriaArlen

Men til tross for daglige framskritt, var det noe som aldri ble bedre: å røre på beina.

Victoria fikk høre at hevelsen i kroppen hennes hadde forårsaket permanent skade på ryggmargen og at hun kom til å forbli lam fra navelen og ned for resten av livet.

Hver spesialist sa det samme: «Du må vende deg til å sitte i rullestol.»

Ble mobbet for rullestolen

Men Victoria hadde en vilje som få andre. Hun ville overvinne det umulige.

Da legen hennes sa at hun aldri kunne gå igjen, trodde hun ikke på dem. Hun visste at det ikke var meningen at hun skulle tilbringe livet sitt i en rullestol.

Til tross for innstillingen var det uhyre vanskelig for Victoria å gjøre noen framskritt på den fronten. Hun ble dessuten mobbet når hun dro på videregående i rullestol.

Hun hadde sett fram til å komme tilbake til skolen, men etter hennes første dag ville hun aldri mer tilbake.

Victoria kom hjem, helt knust og med gråten i halsen. Den dagen lovte foreldrene hennes at de skulle gjøre hva som helst for å hjelpe datteren sin å gå igjen.

Facebook/VictoriaArlen

De holdt løftet. De mistet aldri håpet.

Og håpet var egentlig det eneste Victoria Arlen hadde – all fornuft snakket imot en mulig forbedring.

Spesielt ett sitat påvirket reisen hennes gjennom den tøffe tiden: «Optimisme er den tro som leder til prestasjon. Ingenting kan skje uten håp og tro.»

Til slutt ble det minnene fra Victorias barndom som skulle bli vendepunktet.

Victoria Arlen vokste opp nær en sjø og lærte seg tidlig å svømme i bassenget hjemme. Hun begynte straks å konkurrere og vant alle konkurranser hun møtte opp til. Hun var et talent utenom det vanlige.

Facebook/VictoriaArlen

Da hun begynte å komme seg fra sykdommen, ankom hun den triste tanken om at hun aldri kunne svømme igjen. Det gikk ikke å svømme uten ben, resonnerte Victoria.

Men brødrene hennes synes annerledes, så i 2010 sendte de Victoria ned til familiens svømmebasseng. Hun var livredd i starten – men dette ble vendepunktet.

Hun fikk tilbake «håpet» som hun trang for å komme seg tilbake til livet sitt. Da hun svømte var hun fri fra rullestolen. Til hennes store overraskelse, var hun fortsatt god i vannet!

I vannet fikk hun ikke bare friheten tilbake, men også selvtilliten.

Sommeren 2012 var Victoria tatt ut til USAs paralympiske OL-lag. Hun tok hjem tre sølvmedaljer og ett gull i 100 meter fristil. Hun satte til og med verdensrekord i 100 meter fri.

Facebook/VictoriaArlen

Da hun kom hjem fra London visste store deler av verden hvem hun var. Victoria ble invitert til å forelese og folk kjente henne igjen på matbutikken.

Hun begynte å fortelle sin historie til tv-reportere og i blader, hun ble et forbilde for mange rundt omkring i verden.

Facebook/VictoriaArlen

Det fantes dog en ting som fortsatt irriterte Victoria: Den forbaska rullestolen.

I 2013 flyttet Victoria til San Diego for å delta i programmet «Project Walk», som hjelper lammede å gå igjen.

«Mamma og jeg flyttet til San Diego og bodde med en familie så jeg kunne trene hver dag. Vi innså at det var stedet som kunne hjelpe meg, men vi ville ikke leve mange mil fra brødrene mine og pappa. Så, for å holde sitt løfte, besluttet familien min seg for å åpne det første Project Walk-programmet på østkysten. På den måten kunne jeg trene hver dag og oppnå mine mål,» sier Victoria.

Facebook/VictoriaArlen

Spesialistene på sykehuset var dog fortsatt tvilsomme til Victorias muligheter til å kunne gå igjen.

En lege fortalte at han knapt kunne satse noe penger på det. Victorias foreldre svarte med å pantsette huset sitt for å ha råd til å støtte datterens trening i «Project Walk».

Den 11 november 2015 tok Victoria sitt første, lille steg.

Wikipedia

Hun var fastspent i en sele ovenfor på en tredemølle. To trenere hjalp til på å flytte på benene hennes.

Da hadde det gått seks år siden hun «våknet». Bena hennes hadde blitt erklært «død» flere ganger av legene.

Enda krøp Victoria opp hver dag og trente seks timer om dagen for å nå målene sine.

Sakte begynte hun å merke bevegelse i bena sine. Hun begynte å gå med krykker oftere.

Fem måneder senere, den 3 mars 2016, slapp hun krykkene helt og la en fot framfor den andre. Siden har hun ikke sluttet med nettopp det.

Facebook/VictoriaArlen

«Jeg kan ikke si at hver dag er perfekt. Å gå er fortsatt utfordrende og jeg har fortsatt vanskeligheter med å ta steg på egenhånd. Jeg følger et treningsprogram i to til tre timer hver dag og de dagene hvor bena mine føles mer skjøre, bruker jeg rullestol eller krykker,» forteller Victoria.

Bare trenerne og familien hennes kjenner til hvor omfattende skadene hennes var og arbeidet som krevdes for at hun kunne fortsette å ta steg, hver dag.

«Men alt dette er verdt det. Det hadde gått 10 år siden jeg kunne se noen i øynene, isteden for å stirre på alles rumper hele dagen.»

Da Victoria bokstavelig talt reiste seg fra rullestolen, visste hun ikke helt hvordan hun skulle reagere.

Hun var usikker på hvordan folk skulle se på henne.

«Men da innså jeg at det her er min reise og ingen annens, og kanskje den kan inspirere mennesker som trenger det mest».

I dag har Victoria funnet sin nye identitet, etter en 10-årig turbulent reise.

Hun er en paralympisk gullmedaljevinner, programleder for den store sportskanalen ESPN og en overlever.

Victoria er på mange måter et vandrende mirakel og inspirerende forbilde. Men hun er nøye med å påpeke en ting:

«Jeg gjorde ikke det her alene, jeg er takknemlig for alle som hjalp meg på et vanskelig tidspunkt. Hver dag blir jeg mer og mer bekvem med min nye virkelighet. Jeg trodde mine første steg den 3 mars 2016 skule være mållinjen. Men egentlig var det bare begynnelsen».

For en utrolig reise denne sterke, modige og inspirerende kvinnen har gjort!

Det minste vi kan gjøre er å DELE hennes historie videre, så alle våre venner også kan få sjansen til å inspireres og bli rørt av historien.

«Optimisme er den tro som leder til prestasjon. Ingenting kan skje uten håp og tro».

Lykke til i framtiden, Victoria!