Ektemannens farvel til sin kone etter 59 år: «Jeg vet at du ikke kan høre meg, men jeg elsker deg»

Denne fortellingen beskriver smerten og tomrommet etter å ha tapt sin kjærlighet. Den beskriver den ulidelige sorgen og det ubegripelige savnet, som kanskje alltid kommer til å være der.

Den beskriver det på en måte som vil gi deg tårer i øynene.

Fortellingen handler om Bobby Moore og hans elskede kone Jerry. Etter 59 års ekteskap døde Jerry – og Bobby sto igjen, ensom og sårbar.

Da fotografen April Yurcevic Shepperd så den sørgende mannen ved kisten ble hun så dypt berørt, at hun følte seg tvunget til å sette ord på øyeblikket. Ordene og de treffsikre bildene var aldri ment å publiseres – men etter familiens eget ønske om at historien skulle spres videre, for å forhåpentligvis hjelpe andre i sorgbearbeidelsen, så delte hun materialet på Facebook.

Les det som kommer nedenfor her – og del videre for alle som noensinne har mistet en nær og kjær person.

» I dag ble jeg vitne til en fortelling om kjærlighet. Ikke den type kjærlighet som deles av unge personer som er halvfulle av lidenskap og sprengfylte med hormoner. Ikke den type av kjærlighet som oppleves mellom nyforlovede, som er fengslet av idéen om fullkommen hengivenhet og å leve lykkelig i alle sine dager.

I denne verden vi lever i, hvor løfter knuses like raskt som slaget av en klubbe, så jeg i dag en sjeldenhet, en diamant i enestående design. I dag så jeg en mann, en sliten mann, som sto og passet på sin aller viktigste eiendel. Her var kjærlighet personifisert.

Da han gikk inn i rommet var skrittene tunge, men hans besluttsomhet var urokkelig. Hans øyne var rettet mot destinasjonen lengst frem i rommet. En stålgrå kiste sto under de opplyste lampene. Halve kistelokket var oppe. Den stengte delen var dekt i en lukt av levende blomster i alle mulige former og farger, prydet med bånd med ord som «kone» og «mamma».

Uten å nøle og uten noe pause, krummet han seg litt og kysset hennes lepper. Hans svake kropp kjempet for å holde seg rak.

Foto: Shutterstock.

Ord innsvøpt i evigheten

Så enkelt og mykt kom hans ord til henne. Ordene hadde sikkert blitt nevnt utallige ganger, men denne gangen var de innsvøpt i evigheten.

”Jeg vet at du ikke kan høre meg», hvisket han. «Men jeg elsker deg». Og så kom en liten tåre.

Familiebesøk var ikke planlagt for ytterligere noen timer, men han hadde kommet dit tidlig. Han ville ikke sløse bort de her siste timene. I over 60 år hadde hun vært ved hans side, men det var fortsatt ikke tilstrekkelig. Ikke i nærheten, engang.

Så han dro frem en stol, og der satt de. Med pinnen på sin høyre side og hans døde kone til venstre, satt han ved kistens ene side i nesten en time. Han holdt rundt hennes hender. Det var som om han trøstet henne, men sannheten var at han trøstet seg selv.

Foto: Shutterstock.

Hele familien gråt sammen

Det plaget ham ikke at huden hennes var kald, heller ikke at kroppen hennes var blek og stiv. Han ble heller ikke plaget av at hun ikke svarte på hans hviskende ord. Det høres merkelig ut, men dette kunne ha vært en vanlig scene fra en hvilken som helst kveld i hjemmet deres. Bortsett fra alle blomster og små gaver som ble sendt av sympatiske venner, virket dette scenarioet helt normalt.

Da familien begynte å komme, satt han fortsatt der, holdt hendene hennes og strøk håret hennes.

”Hun er vakker, er hun ikke?» spurte han da barna kom. Alle var enig. Og de gråt.

I nesten fem timer var han ved hennes side, hengiven, men til slutt krevde kroppen hans at han måtte trekke seg tilbake.

Foto: Shutterstock.

En fortelling om kjærlighet

Denne mannen, denne hengivne mannen, hadde vist mer godhet i sin sorgbearbeidelse enn mange andre. Jeg sto der i respekt, og så trofasthet med egne øyne. Aldri hadde jeg sett en mann så nedbrutt, så preget av dødens forbannelse. Jeg tenkte da jeg så på ham, hva skal han gjøre i morgen og dagen etter det? I dag så jeg den enkle delen.

I dag finnes hun fortsatt der, liggende ved siden av ham, tilgjengelig for å bli rørt, sett eller kysset. I morgen, etter at hun senkes ned i jorden og han drar tilbake til hjemmet deres, hva skjer da?

Hennes saker kommer fortsatt å være der – det samme med hennes lukt, handlelister, hennes favorittstol, rester i kjøleskapet og sengen deres. Hvordan kan noen sove igjen, etter å ha ligget ved siden av sin beste venn i 59 år? Jeg kan ikke forestille meg at man noensinne kan sove igjen.

I dag ble jeg vitne til en fortelling om kjærlighet. Og jeg kommer til å vitne det igjen i morgen, når historien får sin slutt, scenen er tom og lysene slukkes.

For Bobby, og alt som han er.»

Writer’s Note: At the request of the Bobby Moore and his family, I am sharing this narrative and photograph. This story…

Posted by April Yurcevic Shepperd on Wednesday, 31 January 2018

Vi må aldri glemme at våre elskede fortsatt er med oss, om det så er i livet eller på en liten sky der oppe i himmelen. Denne fortellingen håper jeg når alle som har mistet en nærstående. Del gjerne videre, slik at det kan bli virkelighet.