Alt utspilte seg en dag i begynnelsen av august, da Lisa Lemming Jacksjon var ute og handlet på den lokale matbutikken i Georgia, USA.
Da Lisa gikk rundt og plukket varer fra hyllene, fikk hun plutselig øyekontakt med en eldre mann. Han hadde et bekymret blikk, og så virkelig ut som trengte litt hjelp.
Da hun tittet nærmere innså hun at det ikke stod helt bra til med mannen.
Magefølelsen hennes var riktig – les Lisas ord om hendelsen nedenfor:
”Har nettopp tilbrakt rundt to timer med en eldre mann på matbutikken. Det startet bare med at jeg smilte til ham, og vi fikk øyekontakt…
Da jeg gikk forbi ham så det ut som han trengte noe. Jeg gikk tilbake og spurte om jeg kunne hjelpe ham. Øynene hans ble fylt med tårer, og han sa:
’Jag har kolonkreft (tykktarms- og endetarmskreft) og det har skjedd en virkelig fryktelig ulykke… Om jeg går vekk fra vognen kommer alle til å få vite det… Hva skal jeg gjøre?’
Synes av hans tapte verdighet gav med en klump i halsen.
Jeg sørget for at personalet hentet papir og underbukser. De tok ham diskret med til personaltoalettet, hvor han fikk nye klær.”
”Han gråt og ba om unnskyldning.
Han sa han måtte skynde seg ettersom hans kone var alene. Da vi gikk til kassa oppdaget vi at alle varene hans var pakket og på en eller annen måte betalt.
Han gråt enda mer.”
”Han fortalte at han hadde vært med i både Vietnam- og Koreakrigen, og at han elsket landet sitt, men frem til i dag trodde han at hans land hadde glemt bort ham.
Vi gråt og jeg delte mine egne bekymringer og redsler med ham… Han ga meg noen gode råd og oppmuntret meg til å tro at menneskeheten kanskje tross alt fremdeles bryr seg om hverandre.
Idag fikk jeg et bevis på det.
Takk Elmer, takk Kroger og takk Gud for leksjonen og påminnelsen jeg fikk i dag.”
Jeg synes at denne kvinnen er et utmerket bevis på hvordan små gester kan ha stor innvirkning.
DEL denne historien hvis du er enig!