Blanton O’Neal og hans 11 år gamle sønn, Sean, var med på noe som kan skje alle av oss – det er ganske lett å gjøre samme feil.
Faren forteller selv om hendelsen:
”Jeg tvilte på om jeg skulle skrive dette, siden det ikke maler et smigrende bilde av meg som person. Men jeg tror at slutten viser hvordan vi alltid er riktig ærlige mot oss selv».
«I går da Sean og jeg reiste til North Carolina på en fotballtur, stoppet vi ved en vei nær grensen mellom North Carolina og South Carolina. Vi svingte av ved en liten bensinstasjon for å kjøpe oss noe å drikke. Mens jeg betalte ga jeg Sean nøklene, slik at han kunne gå tilbake til bilen».
”Det tok meg en liten stund å betale, og da jeg forlot butikken så jeg hvordan Seans dør åpnet seg, og hvordan han steg ut fra bilen. Jeg så sønnen min gå mot en mann i rullestol. Dette var en eldre, afroamerikansk herre, med amputerte bein. Han virket hjemløs».
”Min første reaksjon var dessverre «Åh helvete! Nå har han ropt til Sean, og skal ha penger av ham».
Da faren gikk nærmere så han hvordan Sean hadde en kort samtale med mannen, vendte seg og gikk tilbake til bilen.
Pappa Blanton gjorde det samme, han gikk tilbake mot bilen.
”Da jeg kom inn i bilen spurte jeg ham hva det hele handlet om».
”Ingenting, pappa», svarte sønnen og fortsatte:
”Jeg spurte bare om han trengte hjelp. Han sa nei takk, at han hadde det fint. Men han takket meg for at jeg spurte».
”Dum som jeg var hadde jeg ikke lagt merke til at denne eldre mannen forsøkte å krysse den grusfylte parkeringsplassen, som var full av hull i bakken. Han hadde bare en rullestol og ingen bein. Jeg så ikke at 11-åringen min var oppmerksom på å se dette i bakspeilet. Han slapp telefonen som han spilte med, hoppet ut av bilden og tilbød seg å hjelpe mannen».
Da faren kjørte i vei, spurte Sean om de ikke kunne gi mannen litt penger. De kjørte opp ved siden av ham, og spurte om han trengte litt penger.
”Men han sa «nei takk». «Jeg har det bra. Din sønn var en riktig gentleman og han gav meg alt jeg trengte i dag. Han er en engel».
”Jeg rullet opp vinduet og startet å kjøre videre. I hjørnet så Sean på ham, og han vinket tilbake med et stort smil i ansiktet».
”Skulle jeg ha gått ut av bilen og gjort det samme?»
”Jeg skriver ikke dette for å søke oppmerksomhet, eller for at alle skal hylle sønnen min Sean. Jeg skriver dette for å avsløre hvor fordomsfull verden vår kan være. Vi spyr eder og galle på hver eneste nyhetskanal, på Facebook, på Twitter. Det er ikke et høyre- eller venstrespørsmål. Vi gjør alle det. Vi har glemt å se på verden gjennom barnets øyne.
Mange har i mange år fortalt hvor voksen Sean er. Han kan virkelig være midtpunktet på sosiale tilsetninger, og være den klovnen som alle ler av. Men hans måter å være vennlig på faller ofte under radaren, akkurat som de burde. Sean ønsker ikke noen berømmelse etter dette. Han visste ikke engang at jeg skulle si dette. Han så bare en mann som han trodde trengte hjelp”.
Om vi alle bare en gang om dagen gjorde en innsats for å få en person til å le – det kan være en fremmed, en venn eller noen i familien din – da hadde vi forandret verden til det bedre. Pappa Blantons fine lille historie, viser hvorfor det er så viktig å ikke dømme noen etter første øyekast, ingen mennesker er bare utseendet sitt eller klærne sine.
Barn er veldig bra på å se mennesker bak fasaden, men vi voksne har tapt oss selv og dømmer folk til høyre eller venstre, hele tiden.
Jeg håper at Seans eksempel på vennlighet kan være et lite steg på veien mot forandring, kanskje starter det med at du selv gjør noe fint for en fremmed i dag?
Lik og del videre denne historien, så hjelper vi alle med å gjøre verden til en bedre plass.