Vi skal tilbake i tid og helt til 1963. En kvinne ved navn Julie Mannix bodde da i Philadelphia, USA. Hun var 19 år gammel og veldig forelsket i en mann som hett Frank Von Zerneck. Men det var ett problem som gjorde forholdet vanskelig.
Hennes familie, som var svært velstående, ville ikke erkjenne deres kjærlighet.
En dag skulle Julie til gynekologen for en rutinekontroll. Legen var en venn av familien, de hadde gått hos ham i mange år. Han oppdaget noe uventet: Julie var gravid. Men det fortalte han ikke til Julie. Istedenfor avslørte han nyheten til hennes mamma.
For familien til Julie var fødsler utenfor ekteskapet uakseptabelt. Men samtidig måtte de ta hensyn til loven: Aborter var nemlig ulovlig i USA på denne tiden.
Det Julies mor og far gjorde da? De hemmeligholdt for Julie at hun var gravid. Familien skal ha kommet med ulike forklaringer og løgner for å skjule for Julie at hun var gravid. Månedene gikk og til slutt kom mammaen og pappaen på en utspekulert plan: De fortalte Julie at hun var deprimert. På denne måten kunne de overtale henne til å besøke psykisk avdeling. På denne tiden var det nemlig lovlig å gjennomføre en abort for psykisk syke personer.
Hun nektet abort – ble låst inne
Det var da Julie fikk vite at hun var gravid. Hun nektet abort, og ville beholde barnet sitt.
Da ble hun låst inne på mentalsykehus av foreldrene sine i et halvt år. Til vannet gikk.
Den 19 april 1964 ble lille Aimee født. Julie fikk bare treffe sin datter en kort stund, før hun ble tvunget til å skrive under på adopsjonspapirer – og gi fra seg Aimee.
Julie var selvsagt fortvilet. Alt hun ville i hele verden var å gjenforenes med sin lille datter. Tenk så forferdelig, å bli fratatt sitt eget barn av sine egne foreldre!?
Hun prøvde og prøvde. Kontaktet ulike organisasjoner i kirken for å høre om de hadde noe informasjon om hvor Aimee befant seg.
Håpet på gjenforening
Månedene gikk og hun fikk samme svar: Myndighetene kunne ikke gi ut informasjon om datteren til Julie. Hun håpet så veldig at Aimee hadde kommet til en bra familie, men hun levde fremdeles i håpet om at hun en dag i fremtiden skulle bli gjenforent med sin datter.
Julie ble traumatisert av hendelsen. Hun forlot mentalsykehuset og fortsatte å lete. Hun flyttet til New York og begynte å forsørge seg selv som skuespiller. I 1965 giftet hun seg med sin Frank og hvert eneste år den 19. april, feiret de sin datters fødselsdag. De følte at hun var med dem, selv om hun ikke fysisk var der.
Hvor var datteren?
Hvor var Aimee? Det viste seg at hun hadde blitt adoptert av en veldig god familie, og at hun hadde fått navnet Kathleen Marie Wisler. Tragisk nok hadde hennes adoptivmamma dødd da hun bare var seks år gammel. Noen år senere mistet hun også adoptivfaren.
Kathleen hadde nå vokst opp og selv blitt mamma. Nå visste hun også om historien sin, og ville for alt i verden finne sin biologiske mamma for å ta opp kontakten de aldri fikk noen sjans til å etablere da hun ble født på midten av 1960-tallet. Hun henvendte seg til sosialtjenesten for å spore opp Julie. Det var da de lykkes. En filmtjeneste på internett, det store filmnettstedet IMDb, hadde informasjon om Julie Mannix. Skuespilleren som også var Kathleens mamma.
Fant moren – på internett
Hun så på dataskjermen. Der så hun en blond og blåøyd kvinne. Hennes mamma.
På samme side på internett kunne hun lese at Julie hadde giftet seg med en tv-produsent, Frank, bare ett år etter at Kathleen ble født. Hun tok mot til seg – en avgjørelse som skulle føre hele familien i en ny retning.
Hun skrev et brev til sine biologiske foreldre. De fikk kontakt og begynte å prate med hverandre via videosamtaletjenesten Skype.
– Jeg kunne ikke forestille meg at jeg skulle kunne føle meg som en datter igjen. Og nå står jeg her, omgitt av to sterke og omtenksomme foreldre som bekymrer seg når mine barn er syke og som ringer meg litt nå og da uten å ha noen spesiell grunn, skrev Kathleen i en følsom artikkel i Redbook Magazine.
This is the story of the child I fought so hard to save.
Posted by Redbook Magazine on Tuesday, November 8, 2016
De ble gjenforent sent i livet, men til tross for den forferdelige avgjørelsen foreldrene til Julie tok for 50 år siden, føler de seg nå endelig som en familie.
Her kan du se Julie prate om sine erfaringer, som også har blitt til en bok:
Jeg ble virkelig berørt av deres livshistorie. Dette beviser også at det aldri er for sent å gjenforenes med de man har kjær, uansett om årene har gått.
Del gjerne denne historien videre til dine venner, sånn at også de kan lese om Julies tragiske skjebne og den vakre gjenforeningen som kom til slutt!
