Det finnes ikke noe verre mareritt for en forelder enn å miste et barn.
Som mor eller far finnes det ikke noe du ikke vil gjøre for at ditt barn skal ha det bra.
Men alt for tidlig mistet Alison Lapper sin elskede sønn Parys, på grunn av hennes tilstand.
Smerten og sorgen etter at noen du elsker har gått bort, er vanskelig å beskrive.
Det finnes ikke tilstrekkelig med ord i verden for å kunne forklare akkurat hvor vondt det gjør i hjertet og sjelen når en som står deg nær forlater dette livet.
Da Alison Lapper mistet sin elskede sønn ble hele livet forandret på et øyeblikk.
Sammen med sin sønn Parys hadde hun blitt kjent verden over.
Mor og sønn hadde blitt hyllet for sin dokumentar «Child of our time», som ble sendt i begynnelsen av 2000-tallet på britiske BBC.
I dokumentaren fikk vi følge utfordringene som Alison møtte i hverdagen.
Alison ble nemlig født uten armer og med underutviklede ben.
Allerede tidlig i livet hadde Alison fått erfare at alle ikke er så velkomne mot andre personer som stikker seg ut i mengden.
Hun har tidligere fortalt selv hvordan en av legene skal ha sagt til Alisons mor at «det hadde vært best om Alison ble tatt hånd om av myndighetene».
Å føle seg uønsket allerede fra start har satt dype spor hos henne.
Men hun har også brukt sitt sinne og sorg til å skrive historie.
Hennes sterke livshistorie var også inspirasjonen til en av de mest kjente skulpturene på Trafalgar Square i London, som fikk navnet «Alison Lapper Pregnant».
Der ser man Alison sitte stolt med sin vakre gravide mage og se ut over omgivelsene med drømmende blikk.
Men den største gleden i livet for Alison var ikke kunstnerskapet, men barnet i magen som hun poserte med.
Sønnen var hennes store lykke
Sønnen Parys ble oppfostret alene av Alison og ble hennes store øyensten i livet.
I et utdrag fra Alisons bok ‘My Life in My Hands’, som ble publisert i The Guardian, forteller Alison om den euforiske gleden hun opplevde etter at hennes sønn ble født.
Alison forteller i boken at hun før Parys hadde blitt rammet av flere spontanaborter, som fikk henne til å miste håpet om å noen sinne bli mor.
Men i 1999 fikk hun beskjeden hun så lenge hadde drømt om.
Alison skulle bli mamma.
«Da min sønn ble født var jeg euforisk. Han var frisk, han var vakker, han var et velsignet mirakel».
Men selv hennes lille gutt fikk kjenne tidlig i livet at det finnes de som ikke vil alle vel.
Da Parys var bare 5 år gammel skrev Alison en låt der hun beskrev angsten av at han ble mobbet allerede da på grunn av hennes uførhet.
De jevnaldrende på skolen slengte ut fornærmelser om hvordan mamma Alison så ut, noe som fikk Parys til å føle seg dårlig.
«Min uførhet har aldri vært et hinder for oss, men at barna på skolen skulle plage han på grunn av moren hans var vanskelig for han,» sa hun da.
Bekymring for sønnen sin
«I blant blir jeg nervøs for det, men jeg vet at vi kommer til å ta oss gjennom det mer med et smil på munnen».
Dessverre ble det ikke slik.
Da Parys ble eldre kjempet han med angst og begynte å misbruke rusmidler for å håndtere mobbingen.
I 2019 kom den tragiske beskjeden om at sønnen Parys døde etter en mistenkt overdose, kun 19 år gammel.
«Jeg vil ikke at min sønn skal bli husket som en narkoman», sa Alison i et intervju med The Sunday Times.
Narkotikaen var bare en konsekvens av hva han ble tvunget til å gå gjennom på skolen».
Nå gjør hun alt for å hedre sin sønns minne og hjelpe andre unge som kjemper med psykiske helseproblemer.
Nå og da deler hun bilder med sin sønn på sosiale medier, og skriver følelsesladet om savnet etter han.
Så utrolig tragisk. Dere har begge gått gjennom så mye. Vi tenker på dere, Alison og Parys.
