Nå tenkte hun å ikke ta i mot mer «skit» fra kassedamen og svarte:
– Før så vi gjenbrukte vi våre melk, brus og ølflasker. Vi tok med dem til butikken, og butikken sendte dem tilbake til fabrikkene som vakset og steriliserte glassene, innen de ble fylt igjen og sendt tilbake til butikkene. På den måten kunne man bruke flaskene, om og om igjen. De var virkelig resirkulert. Men vi hadde ikke denne «grønne greien» i vår tid, svarte den eldre kvinnen.
Hun fortsetter:
– På den tiden ble varene pakket i brune papirposer i butikkene, og disse kunne vi senere bruke til masse ulike saker, flere ganger. Jeg husker at vi, utenom til butikken, brukte de brune papirposene som bokomslag for våre skolebøker. Og på det settet kunne vi også kludre så mye vi ville på de brune papirposene, og gjøre bøkene våre mer personlige på en kul måte. Men det er så klart synd at vi ikke hadde den «grønne greien» i min tid.
Kassedamen så storøyd på den gamle damen, som fortsatte å fortelle om sine tidligere minner av miljøbevissthet som bygget samfunnet.
– Før hadde vi en TV eller radio i huset. Ikke en TV i hvert rom. Og TV-en hadde en liten skjerm, på størrelse med et lommetørkle, enn at den tok opp et helt rom. Samtidig blandet vi og rørte om våre gryter, og andre ting i kjøkkenet for hånd. Vi hadde ikke elektriske maskiner som kunne gjøre alt dette for oss. Jeg minnes også når vi skulle sende av gårde noe skjørt i posten, eller flytte servise og annet som er skjørt. Da brukte vi gammelt avispapir, istedenfor bobleplasten vi bruker i dag. I hagen trengte vi ikke å benytte oss av bensin for å klippe gresset med en gressklipper – vi brukte helt enkelt av våre egne muskler. Men det er klart, vi hadde ikke den «grønne greien» som dere har i dag.
På dette stadiet hadde ytterligere en kasse blitt åpnet ved siden av denne køen. For den eldre kvinnen var ikke helt ferdig enda. Hun fortsatte:
– Jeg minnes også hvordan vi pleide å vaske barnets bleier, når de ble brukt. Vi hadde ikke slike som finnes i dag, du vet de der som man kan slenge bort. Og når vi snakker om å vaske klær…vi pleide å tørke dem på tørkeliner ute i det fri. Ikke i en maskin på 220 volt. Da var det virkelig vind- og solenergi som var tingen.
– På den her tiden brukte folk å ta trikk eller buss til jobb, samtidig som barna syklet eller gikk til skolen, istedenfor å benytte seg av sine mødre som en 24-timers taxiservice.
Nå merket kvinnen i kassen, at den eldre kvinnen var klar til å komme til sluttpoeng.
– Jeg synes det er beklagelig, hvordan den unge generasjonen iblant klager på hvordan vi gamlinger ikke er for «grønne» i vårt tenkesett.
Det var bare slik at vi ikke hadde denne «grønne greien» i vår tid. Holder du ikke med?
Kassedamen visste ikke hva hun skulle si. Den eldre damen pakket ned varene sine og gikk videre. Jeg er sikker på at hun kommer til tenke seg om, både en og to ganger, innen hun fornærmer eldre om miljøbevissthet neste gang. Yngre generasjoner tror iblant at de vet best, og iblant er det kanskje også slik, men jeg tror absolutt at det er bra om de også lytter på de eldre i samfunnet som har vært med en vinternatt før, og dermed har massevis av livserfaring. Da slipper man også pinlige situasjoner, slik kassedamen i denne historien ble utsatt for!
Det er kanskje så enkelt de eldre har et poeng.
Del gjerne denne bekreftelsen videre om du er enig, og synes at den eldre kvinnen hadde et klokkerent svar!