Å leve som hjemløs tror jeg ingen ønsker – frivillig. Det er noe du kan lide av. De som lever sine liv på gaten, kan likevel ofte møte mange stygge blikk, fra mennesker som ser på dem med avsmak. Det er veldig trist og noe jeg synes folk skal slutte med!
Denne historien handler om en kvinne som ville gjøre en forskjell.
Den godhjertede kvinnen heter Casey Fischer. En dag da hun satt i en kafé, så hun hvordan en hjemløs mann samlet opp et par mynter. Han så ut til å ha mistet dem over gaten og syntes å trenge hver eneste krone, eller i dette tilfellet dollar og cent.
Casey fulgte han med blikket på avstand. Etter en kort stund så hun at han gikk inn på kafeen Casey selv satt på, Dunkin Donuts.
Hun overhørte hans samtale med de som arbeidet på stedet. Han hadde bare skrapet sammen en ynkelig dollar, som er verdt 8,7 kroner.
Da tok Casey et valg. Hun reiste seg opp, gikk bort til mannan og spurte ham om hun kunne by på kaffe.
Mannen var ikke særlig hyggelig idet hun spurte, men han takket ja til tilbudet hennes.
Hennes neste spørsmål var om han ville slå seg ned med henne og holde henne ved selskap.
Han så først litt sjokkert, men tok med seg kaffe og smørbrød og satte seg. Han fortalte at han heter Chris og forklarte hvorfor hans oppførsel var som den var. Han avslørte det Casey mistenkte – at han var hjemløs, og derfor pleide folk å være ekkel mot ham.
Da valgte han også å gjøre en bekjennelse til Casey: Det var stoffene som gjorde ham hjemløse og han hatet seg for dette.
Chris fortalte Casey at hans mor hadde dødd av kreft for lenge siden. Men han hadde fortsatt en drøm, og den rørte virkelig Casey. Chris forklarte at han ønsket å bli den sønnen moren hans kunne vært stolt av.
De to ble sittende å prate i over en time, om forskjellige ting, men da kikket Casey på klokken og forklarte at hun dessverre måtte dra tilbake til skolen hun studerte ved.
De hadde pratet lenge, selv om det ikke føltes slik, men forelesningen hennes skulle snart til å begynne.
Men idet hun reiste seg opp for å forlate kafeen ba Chris henne vente – i et øyeblikk.
Casey så på den hjemløse mannen, med en livshistorie som virkelig hadde truffet Casey, hun ble vitne til at han tok frem en en penn og en liten krøllete lapp. Han skrev ned noen ord.
Til slutt satte han punktum – og la lappen i kvinnens hånd. Samtidig ba han skamfullt om unnskyldningen, han var nemlig ikke særlig stolt av håndskriften sin.
Etter det sa han hade og de kunne begge fortsette dagen.
Casey gikk mot bilen mens hun åpnet lappen – og forstod raskt at det hun hadde gjort for mannen var mye viktigere enn å «bare» by en hjemløs mann med på en matbit. Ha la lappen ut på Facebook i ettertid. Der stod det:
«Jeg ville ta mitt liv i dag, men takket være deg vil jeg ikke det lengre. Takk, du fine menneske.»
En liten vennlig gest kan gjøre mye mer forskjell enn det man tror. Tenk på det neste gang du møter en som ikke har det like bra som deg. Vi har ofte ingen anelse om hva som går gjennom menneskene vi kjenner. En ting er i alle fall sikkert: Vi er alle like mye verdt!
Casey kan virkelig være stolt over det hun gjorde for den mannen! Del gjerne historien hennes videre, om du også synes det er viktig at vi SER og TAR HÅND OM hverandre. Ha en fin dag!