Jeg kan bli veldig irritert på fremmede når de må blande seg inn i andres familieliv med uønskede og uvanlige «råd».
Om du ikke har vært i den personens sko eller kjenner til omstendighetene rundt situasjonen deres, hvorfor må du i det hele tatt åpne munnen din?
Moren Kelly Dirkes er vant til denne type uønskede råd fra fremmede.
Hun og mannen hennes har adoptert to barn med Downs syndrom og mange selvsikre fremmede har kommet opp til dem med det ene rådet etter det andre.
For en liten stund siden bar Kelly sin unge datter i en sele da hun handlet i butikken. Da hun gikk rundt blant hyllene ble Kelly stoppet av en kvinne som hadde sine synspunkter om barnet hennes.
Den frekke kvinnen fortalte Kelly at barna hennes ville bli bortskjemt og at datteren aldri ville «lære seg å bli selvstendig» om moren fortsatte å bære rundt på henne.
Kelly ble tatt på sengen og visste ikke helt hva hun skulle svare. Hun ville sette kvinnen på plass der og da, men i stedet roet hun seg ned, kysset datteren på hodet og forberedte svaret når sinnet hadde roet seg litt.
Da hun kom hjem satte Kelly seg ned og skrev et åpent brev til kvinnen. Hennes ord er så viktige at dette er noe alle burde få med seg.
Kjære kvinne i butikken,
Jeg har hørt det før. At jeg «skjemmer bort den babyen». Du er overbevist om at datteren min aldri ville lære seg å «stå på egne ben».
Jeg overså deg, kysset babyen min på hodet og fortsatte med handlerunden.
Om bare du visste hva jeg vet.
Om du bare kunne vite hvordan hun tilbragte de første 10 månedene av livet sitt helt alene i en metallseng. Det fantes ingenting som kunne trøste henne, ingenting annet enn å sutte på sine egne fingre.
Om du bare så ansiktet hennes i det øyeblikket personalet ved barnehjemmet lot meg vugge henne for første gang – det var korte stunder av harmoni, blandet med ren skrekk.
Ingen hadde noengang holdt henne slik før, og hun ante ikke hva hun skulle gjøre.
Om du bare visste hvordan hun lå i sprinkelsengen sin etter at hun våknet, men at hun aldri gråt – for hun visste at ingen ville bry seg.
Om du bare visste hvor mye angst som var en stor del av hennes hverdag, hvordan hun banket hodet mot sprinklene og hun vugget seg selv i søvn, helt alene.
Om du bare visste hvordan barnet i den selen er altfor «selvstendig» – og hvordan vi kommer til å tilbringe minutter, timer, dager, uker, måneder og år med å forsøke å få bort den delen av minnet hennes som skriker «traume» og «usikkerhet».
Om du bare visste hva jeg vet.
Om du bare visste at den babyen der gråter når hun blir satt ned, i stedet for når hun plukkes opp.
Om du bare visste at den babyen «synger» for fulle lunger om morgenen etter luren sin, for hun vet at skrikene hennes kommer til å få noen til å løfte henne ut av sprinkelsengen og bytte bleien.
Om du bare visste at dette barnet endelig vugges til søvn i mammaen eller pappaens armer, i stedet for å ligge alene på egen hånd i en kald seng.
Om du bare visste at den babyen der fikk alle til å gråte den dagen da hun kom til oss, at hun hadde så desperat behov for trygghet.
Om du bare visste hva jeg vet.
”Å skjemme bort den der babyen» er den viktigste jobben jeg noensinne kommer til å ha, og det er et privilegie. Jeg skal bære henne en stund til – eller så lenge hun lar meg – for at hun skal lære seg at hun er trygg.
At hun har en tilhørighet. At hun er elsket.
Om du bare visste…
Ofte har vi ingen aning om hva våre medmennesker tenker, drømmer, hva de frykter eller hva slags bakgrunn de har. Og likevel er vi ofte altfor raske med å uttale oss.
Men ikke døm noen før du har vært i deres sko!
Applauderer du også Kellys svar til denne ukjente kvinnen?
