Selv om det var mange måneder igjen av graviditeten og at mange sannsynligvis ville valgt å avslutte den før tiden, spurte Keri om hun kunne beholde Eva og føde henne når tiden var inne. Og det var en veldig god grunn for dette – en grunn som var like vakker som den var uegoistisk.
Royce var så imponert av kona si i midten av dette mørke kapitlet at han valgte å dele historien i sosiale medier.
Innlegget er langt, men noe man bør lese
”For noen dager siden, før jeg skulle reise til New Orleans, så jeg på min nydelige kone som sov fredelig på sofaen.
Jeg så på at hun lå der med sin store mage hvor datteren vår sparket i vei, en datter som ikke vil leve mer enn noen få dager, og det slo meg hvor enestående denne kvinnen er. Jeg er en forfatter så når jeg kjenner på noe pleier jeg å skrive det ned.
Så jeg tok frem telefonen min og begynte å skrive det jeg tenkte på. Og jeg innså at i kveld, når jeg sitter på et hotellrom flere hundre mil unna (spesielt etter at jeg traff en kul kar på All-star-helgen som heter Jarrius – en gutt som trenger en ny lever) at i stedet for å bare holde dette for meg selv i noen sekunder så vil jeg dele hvor fantastisk Keri Young er. (Jeg savner henne bare sekunder etter at jeg har forlatt huset for å dra på jobbreise og jeg tenker på henne hvert sekund jeg er borte)».
”Jeg tenkte tilbake på den stunden da vi fikk vite at Eva ikke var perfekt, og på Keri, som 30 sekunder etter at legen hadde sagt at babyen vår ikke har en hjerne, så opp på legen og gråtende spurte «om hun kunne bære henne tiden ut og om man kunne donere bort organene hennes?» Jeg husker hvordan legen la en hånd på benet hennes og sa «Lille venn, så modig av deg å tenke dette, men virkelig?'»
”Men Keri mente det. Der satt jeg knust og fortvilet, men ble løftet opp av respekten jeg fikk for henne. Jeg var en tilskuer til mitt eget liv og så rett på en superhelt som viste frem sine superkrefter, selv i det som var den mørkeste stunden av hennes liv – rett etter hun fikk vite at barnet hennes skulle dø.
Det tok henne mindre enn ett minutt å begynne å tenke på noen andre og hvordan hun kunne hjelpe. Det er et av de sterkeste øyeblikk jeg noensinne har fått bevitne. I løpet av de åtte årene jeg har vært gift med henne (og de 15 vi har vært sammen) har jeg ofte stoppet opp og tenkt «Herregud, jeg er gift med henne! Så heldig jeg er!»
Men dette var noe annet. Det slo meg at jeg ikke bare var gift med min beste venn, men også et bemerkelsesverdig og spesielt menneske.»
”Hele prosessen har vært tøff. Jeg sier det som en tilskuer slik alle dere andre er. Keri har sittet midt i det hele tiden, kjent hvert spark, hver hikke og hver endring i stilling. Hun blir påminnet hvert eneste sekund av hver dag at hun bærer på et barn som kommer til å dø.
Ryggen henens verker. Føttene hennes er ømme. Hun gjennomlever alt det vanlige en graviditet medfører. Men lyset ved enden av hennes ni måneder lange tunnel kommer til å bli et mørke hun aldri før har kjent på, bare noen timer eller dager etter Eva er født.
Hun må håndtere alle aspektene rundt det å få et barn. Hun vil få brystmelk, hun skal igjennom rekonvalesens og mer til. Men hun kommer ikke til å ha en flott, myk og vakker baby å se på som vil minne henne på at alt var verdt det.”
”Vi tok valget om å bære frem Eva av en rekke grunner, men den fremste var for å donere bort organene hennes».
Vi sier det ikke for å fremstille oss som bra mennesker eller noe. Det var bare en praktisk løsning som slo oss da det gikk opp for oss at Eva lever og at hun fortjener å få treffe sin mamma og pappa. Det ga oss mening til å fortsette.
Å donere bort organene slo Keri bare sekunder etter at vi fikk den tunge beskjeden. Og følelsen av å få holde og klemme på datteren vår er noe vi vil huske for alltid. Men gavene hun har i kroppen sin er hva som virkelig betyr noe. Og Keri sa det nesten med en gang. Gutten Jarrius hadde på seg en t-skjorte der det stod «Det krever liv for å redde liv.» Jeg tenkte på dette hele dagen.»
”Det finnes en annen familie der ute som håper på et mirakel for deres baby, vel vitende om at deres mirakel krever at en annen baby dør. Eva kan bli det mirakelet.
Vi nærmer oss mållinjen, og selv om det kommer til å være fantastisk å få gå igjennom opplevelsen av en fødsel og få treffe Eva, kommer det med en pris. Vi vil dra til sykehuset for å føde, men vi kommer til å dra hjem uten en baby.
Mennesker sier ofte ting som «Jeg ville aldri forandret på noe» etter en sånn prøvelse men jeg kommer ikke til å si det. Jeg skulle endret på dette om jeg kunne. Jeg vil at min datter skal være perfekt.
Jeg vil at hun skal blåse ut lysene på kaken på sin første fødselsdag.
Jeg vil se henne slå hodet i sofabordet når hun lærer seg å gå.
Jeg vil se den dyre mobilregningen hennes etter at hun har tekstet med gutter.
Jeg vil gå med henne til alters.
Jeg vil endre på alt så utrolig mye. Men jeg kan ikke det. Det her er virkelighet. Og det finnes ingenting som kan endre på det.»
”Hver gang Harrison får vondt eller trenger å dra bort et plaster pleier Keri å spørre ham «Er du tøff? Er du modig?» og vår lille gutt nikker og sier «Jeg er tøff! Jeg er modig!
Jeg ser bort på Keri og jeg behøver ikke engang spørre. Hun er TØFF. Hun er MODIG. Hun er utrolig. Hun er bemerkelsesverdig. Hun er laget av et materiale som kombinerer vett, skjønnhet, mot, karakter og integritet og det har gjort henne til en spektakulær kvinne. Og på en eller annen måte ble hun min hustru.
Ikke at jeg trengte en så vondt situasjon som dette for å skjønne det, men det fikk meg til å ville fortelle det til alle.»
Eva ble født og døde den 17. april 2017.
Jeg kan ikke gjøre annet enn å felle en tåre for Royce, Keri og deres skjebne. Og jeg beundrer dem virkelig for å være så sterke i en mørk tid som denne.
Del gjerne Royce sitt innlegg for å hedre Keri og hennes styrke.
Hvil i fred Eva.