For litt mer enn 10 år siden inntraff noe svært tragisk i den russiske byen Jaroslavl.
En person hørte et skrik fra et hus nede i gaten. Hun innså med en gang at det var et babyskrik, men antok at foreldrene hadde situasjonen under kontroll.
Men da hun gikk forbi huset dagen etter, og dagen etter det, så hørte hun fremdeles ukontrollert gråt. Huset så veldig øde ut. Naboene følte seg oppfordret til å ringe politiet, skriver scribol.com.
Da politiet kom frem til stedet, ble de møtt av et øde og ustelt hus. Personene som hadde bodd der tidligere hadde dumpet alle sine eiendeler og forlatt stedet.
De fant en liten skrikende baby, som lå der for seg selv – midt i alt smuss og elendighet.
Babyen ble tatt hånd om av politet umiddelbart, men ingen visste hvor lenge hun hadde ligget der, skriver scribol.com.
Politiet og de sosiale myndighetene startet en utredning og lykkes å identifisere jenta, som heter Liza Verbitskaya.
Lizas foreldres lykkes det dog ikke å spore opp.
Den lille babyen ble fraktet til sykehus, der legene kunne konstatere at hun var kraftig underernært og hadde brudd i hoften.
Hennes tilstand var kritisk, men ble etterhvert bedre.
Liza skulle plaserer på et barnehjem etter undersøkelsene på sykehuset. Men på sykehuset kom en kvinne som heter Inna Nika over, hennes egen sønn også var innlagt på samme sykehus.
Inna besøkte Liza hver dag og ga henne nye klær, litt mat og noen leker.
En dag var Liza borte, og Inna ble svært lei seg. Senere fikk hun høre at Liza hadde blitt plassert i et barnehjem i nærheten av sykehuset.
Inna hadde utviklet et så sterkt bånd til Liza at hun ville adoptere den lille jenta. Så hun kontaktet barnehjemmet og undersøkte mulighetene.
Barnehjemmet stilte seg positive til ideen, for de visste hvor mye Inna følte for jenta. Etter alle papirer var ordnet kunne Liza endelig flytte inn hos Inna.
Men det var noe som ikke stemte helt med Liza. Hun kunne fremdeles ikke spise fast føde, selv om hun nå hadde blitt to år. Hun var også svært redd for høye lyder.
Da hun var tre år kunne hun fremdeles ikke gå, men Inna ville ikke gi opp.
Inna meldte Liza på dans, for å se om det kunne hjelpe på hennes utvikling.
Og det hjalp! Liza følte seg raskt mye bedre.
Da Liza begynte på skolen, synes hennes klassekamerater at hun så «eksotisk» ut. Hun ble ertet for sitt utseende.
Men det var ingenting som hun brukte noe energi på i det hele tatt.
«Hun er ikke flau over hvem hun er. Da hun var liten, sa jeg til henne: ‘Mennesker kommer alltid til å stirre på deg – vært beredt på det!’», sier Inna.
Nå er Liza i tenårene og har blitt kjent for sitt dansetalent. Hun har vunnet utallige konkurranser og til og med fått pris på skjønnhetskonkurranser.
Den store fremgangen har gjort at Lizas biologiske mor har hørt om henne. Moren forsøkte å ta kontakt med henne, men Liza avslo.
Hun ville ikke, av åpenbare grunner, ha noe med sin biologiske mor å gjøre. Moren forsøkte å få til et møde med alle tilgjengelige midler. Men hun hadde knapt loven på sin side.
Denne historien rørte meg dypt. Og det gleder meg virkelig at Liza har fått det bra her i livet. Å gå fra ingenting, og blitt forlatt av sin egen mor – til denne suksesshistorien! Det er ekstremt imponerende. En stor takk også til Inna som ga henne en ny sjanse.
DEL artikkelen om du også ble glad av å lese dette!
