For noen av oss kan det ta år med planlegging og forsøk på å bli gravid. For andre kan det skje uventet på et øyeblikk.
Et av livets underverk er at det er så uforutsigbart: Vi vet bare aldri når noen av våre familiemedlemmer eller venner kommer til å bli gravide.
Hollie Walls ventet ikke å få et barn. Med tanke på at legene hadde sagt til henne at hun skulle måtte trenge fertilitetsmedisin, ble hun sjokkert da hun fikk vite at hun var gravid.
Hollie hadde gjennomgått to operasjoner året før for å fjerne en stor del av livmoren, hvilket gjorde henne skeptisk til hennes sjanse til å bli gravid.
Hollie hadde to sønner fra et tidligere ekteskap, men hun og hennes nåværende mann ønsket et barn til sammen.
«Jeg ble gravid nesten umiddelbart og selv om jeg er svært bevisst på at vi gjorde handlinger som kunne føre til et barn, var jeg fremdeles svært sjokkert over å få vite at jeg faktisk var gravid», forteller Hollie til Love What Matters.
«Jeg husker jeg så to rader med graviditetstester og tenkte: «Det må være en feilaktig test, det finnes ingen måte at jeg kan ha blitt gravid naturlig». Jeg ville ikke engang fortelle det til min mann først, ettersom jeg var sikker på at det bare skulle bli en ny skuffelse og vi hadde allerede gått gjennom for mange», sier hun.
Hollies graviditet var hendelsesløs frem til uke 39.
Hver ultralyd og legebesøk hadde vært perfekt før, men nå var alt forandret.
Mammaens uro da hun nærmet seg uke 41
Hennes beregnede termindato kom og gikk, men hun var ikke urolig ettersom begge de tidligere barna hadde blitt født sent.
«Da jeg var i uke 41 dro jeg til mitt siste legebesøk for å bestemme når jeg skulle settes i gang ettersom det virket som om dette barnet ikke ville ut på egen hånd», forklarte Hollie ifølge Love What Matters.
«Legene tok blodtrykk, kontrollerte urinen og ga meg en rask ultralyd på klinikken for å sørge for at alt fremdeles så bra ut. Da det var på tide med ultralyden kunne jeg se på ansiktet hans at det ikke var gode nyheter.»
«Jeg kan ikke finne noe fostervann», sa legen. Hjertet mitt sank. Jeg hadde ingen tegn på at noe var galt, så jeg ble helt sjokkert», sier hun.
Oppdagelsen på ultralyden
Hollie fikk raskt vite at hennes baby hadde diagnosen Oligohydramnios, en tilstand som hun aldri hadde hørt om før.
Hun sa: «Jeg forlot legens kontor og gikk umiddelbart til sykehuset (det var en fredag) og de tok en del tester og jeg fikk en ultralyd til. Den andre ultralyden viste at jeg hadde lite fostervann, men de kunne finne noen væskeflekker, hvilket var en lettelse», forteller Hollie.
«Barnet var helt friskt på bildeskjermen og hadde et stort hjerteslag og jeg opplevde mye bevegelse, så det ble avtalt at jeg skulle settes i gang neste mandag».
«Jeg våknet søndag morgen og noe føltes ikke bra. Barnet beveget seg, men bevegelsene føltes annerledes, som om de var langsommere. Selv i dag kan jeg ikke forklare det. Jeg visste bare at jeg måtte reise til sykehuset fort. Jeg ringte min doula (person som gir emosjonell støtte under fødselen) og hun sa at hun skulle treffe meg der om en time. Jeg ville være glad over å få møte babyen min, men jeg var så urolig», forteller Hollie.
Da Hollie kom til sykehuset ble hun umiddelbart tatt med til et rom.
Legen varslet – måtte ta akutt keisersnitt
Hun lå på en seng mens hun kunne høre en sykepleier prøve å småprate, men hun følte likevel på uroen i rommet.
«Mennesker kom inn og ut av rommet og stilte meg spørsmål om graviditeten, bevegelsene jeg følte og så videre. I neste stund kunne jeg se en sykepleier som slo på nødknappen og en alarm begynte å gå og før jeg engang kunne skjønne hva som skjedde, var rundt ti personer i rommet med meg».
«Barnets hjertefrekvens hadde sunket drastisk og akselererte så, og det ble bestemt at å ta keisersnitt var den eneste sikre måten å få henne ut på og det måtte gjøres NÅ. Flere personer prøvde å få meg i en posisjon for å få hjertefrekvensen hennes til å stabiliseres».
«Til slutt kom en jordmor inn for å snakke med meg om muligheten for at barnet mitt kunne være hjernedød på grunn av hjertefrekvensen og hva jeg kunne forvente meg av keisersnitt. De fikk barnets hjertefrekvens tilbake til normalitet. Jeg hadde ikke tid til å snakke med mannen min – jeg var så redd».
Mammaens første blikk på sin datter
Da Hollies barn ble født i keisersnittet kunne hun høre sin datters gråt.
«Alt jeg kunne tenke var: «Hun er så liten». Jeg husker jeg tittet på henne og synes at jeg aldri hadde sett et så lite barn, men takk og lov var hun frisk!»
”Da vi hadde kommet tilbake til sykehusrommet vårt holdt jeg bare Winter foran meg og stirret på henne. Så perfekt som hun var kunne jeg ikke la være å le fordi hun så så sint ut. «
«Hvis jeg måtte gjette hva hun tenkte på dette tidspunktet, skulle det ha vært: «Jeg var så komfortabel der. Legg meg tilbake!» Alle som så henne sa akkurat det samme. «Hun ser så sint ut!» Da min mann og mine sønner kom for å møte henne, stirret hun bare på dem med bøyde øyebryn som viste at hun var utrolig plaget av oss.»
To uker etter fødselen – mammaens forferdelige oppdagelse
Det var først to uker etter at Winter ble født at Hollie innså hvor farlig hennes diagnose Oligohydramnios kan være.
Da hun søkte etter en fotograf til babybilde snakket hun med en frivillig som også dro til sykehus for å ta bilder av barn som dessverre ikke levde mer.
Hollie fortalte henne at Winter var født uten fostervann og fotografen svarte at mange av de barna hun møtte hadde gått bort av samme grunn.
Winter kan se ut som om hun alltid er sint, men det er ingen tvil om at hun er en spesiell baby.
Vi er glade for at mamma og baby er friske og lykkelige etter det som må ha vært en tøff tid.
