Mamma tvinges til å føde død baby, da kommer sykepleieren med en kommentar som etser seg fast i minnet hennes for alltid

Spontanabort er nok vanligere enn vi tror, selv om det kanskje prates lite om.

Jeg vet ikke hvorfor, for de fleste vet jo at man kan føle seg bedre av å prate om ting som er vanskelig.

Kanskje det er fordi man skjemmes? Men hvorfor skal man skjemmes over noe man ikke på noe vis kan påvirke?

En av dem som vet alt for godt hvordan det kjennes å miste et barn, er Rachel Whalen.

Men hun spontanaborterte ikke i et tidlig stadie, som mange andre. Hun gikk nesten svangerskapet ut, men like før fødselen kom beskjeden om at hennes datter ikke levde lengre.

Når noe så forferdelig hender er det mange som ikke vet hvordan de skal oppføre seg. For hva sier man til noen som akkurat har mistet et barn?

For Rachel var det ikke alle klemmer fra familie og venner som hjalp henne ut av mørket. Det var de erfarne og støttende sykepleierne hun traff på sykehuset rett etter at hun fødte sin livløse datter.

Nå har hun valgt å dele sin mørkeste tid i livet, og hva som hjalp henne gjennom den.

Dette skrev hun:

“Til alle sykepleiere,

takk for at dere reddet meg. Deres kunnskap og kompetanse reddet meg fra å følge etter min datter inn i døden, men det var deres medfølelse som hjalp meg tilbake til livet. Medmenneskeligheten dere viste er det som fikk meg til å ville begynne å leve; dere gjorde det mulig for meg å tenke på å leve etter døden.

For dette skylder jeg dere min kjærlighet og dypeste takknemlighet.

Takk til sykepleierne som alltid passet på at mannen min hadde tilstrekkelig med puter da han skulle sove på sykeværelset. Og takk til sykepleierne som lot ham få iskrem fra fryseren. Dere så at dette var en tid der selv han behøvde omsorg.

Takk til sykepleierne som fulgte med da de hastet meg fra intensiven til fødselen. 

Takk for at dere pratet til meg da jeg ikke kunne prate, fordi jeg var for opptatt med å kjempe for livet. Jeg er ikke sikker på at jeg hadde levd for å se min datter dersom dere ikke hadde vært der.

Takk til sykepleierne som lærte meg å fylle bh’en min med kjøleelementer da jeg trengte å stoppe melkeproduksjonen etter at min datter ble født livløs.

Jeg vil også takke for at dere holdt meg da jeg gråt over en byrde jeg ikke klarte å bære. Deres omfavnelse gjorde ikke at klumpen i magen min ble lettere, men dere tilførte et lite lysglimt i min veldig mørke verden.

Takk til alle sykepleiere på intensiven som kom inn for å rydde opp etter meg etter at min datter døde.

Takk for at dere tok dere tid til å vaske ansiktet mitt og børste håret mitt. Jeg kan fortsatt huske hvordan det føltes da dere børstet håret mitt og satte det opp i hestehale, det var vennskapelig berøring, ikke noe dere var tvunget til.

Takk til sykepleieren som stille listet seg inn på rommet mitt den første natten uten Dorothy for å holde meg i hånda. Takk for at du stille fortalte om ditt eget barn som også var dødfødt. Takk for at du var den første personen som førte meg ut av isolasjonen man føler når man mister et barn.

Din tilstedeværelse kjentes for god til å være sann. Jeg er fortsatt ikke sikker på om du var en drøm som skulle hjelpe meg gjennom min første ensomme natt.

Til slutt vil jeg takke sykepleierne som hjalp meg gjennom graviditeten med Dorothys lillesøster. Også etter at Frances kom til verden glemte dere aldri at noen kom før henne. Dere visste at ikke fødselen av Frances gjorde meg til mamma for første gang. Den gjorde meg til to-barnsmor.

Takk, fra den dere hjalp tilbake».

Man kan aldri forestille seg hvordan det føles å føde et dødt barn. For det er nettopp det man må gjøre. Til tross for at man får beskjeden om at barnet i magen ikke lengre lever, må man fortsatt igjennom en smertefull fødsel.

Jeg føler virkelig med Rachel, som måtte gå gjennom det. Men som til tross for at livet ikke kjentes verdt å leve, valgte hun å forsøke. Mye takket være de fantastiske sykepleierne.

Del artikkelen med dine venner på Facebook for å hylle alle sykepleiere og jordmødre, dere gjør en fantastisk jobb hver dag!