Tweet about this on Twitter Pin on Pinterest Share on Facebook

Mannen betaler stedatterens bryllup – da avslører bruden noe som knuser hjertet hans

Hvis du lever med en partner som gir deg dårlig selvbilde eller verre selvtillit, da er ikke den personen den rette i livet ditt. 

Iblant er redselen for ensomhet større enn jakten på lykke. Vi blir i et forhold for lenge, selv om vi ikke har det bra. 

Det er ikke alltid lett å bryte en slik destruktiv relasjon, men mannen i historien nedenfor ble presset til en grense der alt til slutt ble uutholdelig. 

Han fortalte om situasjonen på forumet Reddit. Han fikk raskt støtte fra tusenvis som hadde lest innlegget. 

Dette skrev mannen:

Min stedatter skal gifte seg 3. august. Bryllupsplanleggingen har tatt mesteparten av både hennes og hennes mors tid de siste seks månedene (jeg sier «hennes mor» fordi vi ikke er gift, vi bodde sammen i ti år).

Stedatteren min tok eksamen i fjor. Jeg betalte for at hun skulle kunne gå på college – selv om det var en statlig skole kostet det likevel 300,000 kroner. Hun har ingen jobb og har bodd hos meg hele skoletiden, frem til hun tok eksamen. Jeg kjøpte også en bil til henne, slik at hun skulle kunne komme seg til og fra universitetet.

Nå og da dukket hennes biologiske far opp fra ingensted. Det var alltid det samme.

Selv om han ikke har bidratt med ett øre til utdannelsen hennes eller har betalt barnebidrag, min samboers feil ettersom det ble avtalt i forbindelse med skilsmissen, elsker stedatteren min sin biologiske far og vil ha han i livet sitt. Han blir alltid lenge nok til å knuse hjertet hennes. Siden forsvinner han sporløst, etter å ha sviktet henne igjen.

Bryllupslokalene skulle romme 250 personer. Jeg ga dem en liste med 20 personer jeg egentlig ville invitere, siden jeg betalte for alt. 

Kjæresten min og stedatteren min fortalte meg at det ikke var noe problem. De skulle ta hånd om det. Jeg fortalte de jeg hadde invitert at de snart ville få en innbydelse, slik at de kunne sette av datoen.

På lørdag var jeg på golfbanen og så en av vennene mine som jeg hadde invitert til bryllupet. Jeg spurte om han kom til å komme. 

Han fortalte meg at han ikke var invitert. Han hadde fått et kort der bryllupet ble annonsert, men det var ingen innbydelse. 

Han hadde kortet i bilen og viste det til meg. Det var bare en kunngjøring, ingen innbydelse. Navnet mitt sto ikke noe sted. På brevet stod navnet til min stedatters far og hennes mors navn (min samboer). Navnet mitt var ikke med i det hele tatt. 

Dette førte til en ganske stor krangel mellom meg og kjæresten min, siden jeg fant ut at ingen av vennene mine fikk være med på den endelige gjestelisten. «250 personer er veldig lite,» ble jeg fortalt. 

Jeg var veldig forbannet, men det fantes ikke en dritt jeg kunne gjøre. 

De viktigste vennene i livet mitt hadde blitt fornærmet. Kjæresten min sa «det blir kanskje en åpning om noen takker nei.» Men dette var bare enda et hardt slag i ansiktet, fra mitt ståsted. Jeg kokte på innsiden hele lørdagen.

I går spiste vi søndagsmiddag med min svigermor og en overraskende gjest: «Den riktige faren.»

Under denne lille middagen fortalte stedatteren min at hennes «ekte pappa» ville komme til bryllupet og at det var han skulle lede henne frem til alteret. 

Forslaget ble feiret og møtt av et kor av «Åh, så bra!» og «Så fantastisk!»

Jeg tror ikke jeg noen gang har følt meg så sint og ydmyket. Jeg ristet. Jeg tok noen sekunder for å samle meg, for jeg var helt ærlig ikke sikker på om jeg skulle gråte, kjempe eller begge deler. 

Da jeg var sikker på at jeg kune snakke, reiste jeg meg fra stolen min og sat at jeg ville utbringe en skål. Jeg kan ikke huske nøyaktig hva jeg sa, men det var noe som dette: 

– Jeg vil gjerne utbringe en skål, begynte jeg. 

Lyden av skjeen mot glasset ringte i ørene mne. 

– Det har vært en stor glede å få være del av denne familien de siste ti årene. 

– Åh, så fint, hørte jeg noen si. 

– I denne stunden føler jeg også at jeg skylder bruden og familien hennes en stor takk, fordi de åpnet øynene mine for noe veldig viktig.

Flere smil ble utvekslet. 

– Dere har vist meg at min rolle i denne familien ikke er hva den en gang var. 

Nå begynte sjokk og forvirring å spre seg i ansiktene til dem i rommet. 

– Tidligere så jeg på meg selv som patriarken eller gudfaren i familien. En man respekterte og kunne be om hjelp når tidene var tøffe. Det ser istedenfor ut som om jeg kun fungerer som en minibank, der min jobb er å levere en strøm av penger, men ikke mye annet. Ettersom jeg har blitt erstattet i bryllupet, både på innbydelsene og under selve seremonien, forlater jeg herved mitt oppdrag som finansør for bryllupet og overlater ansvaret til min erstatter, «Den riktige faren.» Så en stor skål for det lykkkelig brudeparet og veien de har valgt.

Jeg drakk opp glasset mitt og avsluttet med: – Dere finner veien ut selv.

Var det egoistisk av meg? Eller burde jeg lagt ut flere hundre tusen for et bryllup som jeg ikke får invitere noen til? Et bryllup som jeg ikke får være en del av? Nei, helvete heller. Jeg behøver ikke det. 

Jeg er ferdig med stedatteren min, jeg er ferdig med kjæresten min. Jeg overførte pengene mine til meg selv fra vår delte konto i går kveld (kjæresten min har ikke jobbet siden hun flyttet inn med meg). 

Til min stedatter og min eks: Om dere vil at den «riktige faren» skal stå på innbydelsen, sitte ved hovedbordet og forlate deg på bryllupet, så er det greit, men da kan også den «riktige faren» betale for alt sammen. 

Oppdatering: Kjæresten min og stedatteren min har nå flyttet ut. De flytter inn med brudgommen. Etter det jeg har hørt forsøker de å «redusere kostnadene» for bryllupet og få brudgommens familie til å betale.

 
 

Les mer om...