Den russiske byen Jaroslavl har blitt «forbannet» med store tragedier.
Byen havnet på kartet i sammenheng med en grusom flyulykke i 2011. Flyulykken i Jaroslavl tok livet av 37 spillere og ledere i ishockeylaget Lokomotiv, en av de omkomne var den folkekjære svenske målvakten Stefan Liv.
Men for over ti år siden skjedde noe annet grusomt i byen, noe som ikke mange vet om.
De boende i Jaroslavl kommer aldri til å glemme det forferdelige som utspilte seg her, for litt over drøyt 10 år siden.
For litt over drøyt 10 år siden hørte en nabo skrik fra et hus lengre ned i gaten. Det hørtes ut som en baby, men små barn pleier jo å gråte, så naboen tenkte ikke så mye over det.
I løpet av uken som gikk fortsatte han imidlertid å høre en baby gråte ukontrollert, og han forsto snart at her var det noe som ikke var rett.
Huset der lyden kom i fra virket forlatt, det var ingen lamper på og ingen bevegelser der inne.
Naboene ringte politiet, som dro til plassen for å undersøke de mystiske lydene.
Da politiet kom inn i huset var det rotete og tomt: De menneskene som bodde der før hadde tydeligvis tatt med alle sine saker, tømt huset og bare stukket av.
Det eneste som fantes igjen i huset var et lite barn. Babyen lå der for seg selv, i et mørkt hverdagsrom, blant alt skitt.
Politiet antok at den lille jenta var 1 år gammel. De plukket henne umiddelbart opp fra det kalde gulvet, ingen visste hvor mange dager hun hadde ligget der.
De sosiale myndighetene tok snart over og startet en utredning. De oppdaget snart at barnet sitt navn var Liza Verbitskaya. Men hennes foreldre var sporløst borte. Ingen visste hvor de var.
Lille Liza fikk pleie på sykehuset i flere måneder. Legene konstaterte at hun hadde et brudd i hoften, at hun var underernært og veldig uttørket. Den stakkars lille jenta hadde sannsynligvis ligget helt for seg selv, en hel uke i huset.
Det var langt i fra sikkert at hun skulle klare seg med livet i behold, men hennes verden ble bedre, og snart begynte hun den lange reisen mot å bli frisk.
Tanken var at Liza skulle sendes videre til et barnehjem, for så å settes opp for adopsjon, etter at hun var ferdig med sitt sykehusopphold.
Men da hun fortsatt lå på sykehuset kom en kvinne som heter Inna Nika forbi. Hun var på sykehuset dag og natt, for å passe på sin syke sønn.
En viss dag hørte hun et skrik fra rommet ved siden og måtte sjekke, av ren nysgjerrighet og uro. Der lå Liza, og Inna kjente med en gang hvordan hennes mamma-hjerte startet å slå for den lille jenta.
Fra og med den dagen startet Inna å besøke Liza hver dag. Kvinnen hadde alltid med seg nye klær, mat og leketøy til henne.
Dette pågikk over en lengre tid, men en dag da Inna skulle besøke Liza var den lille jenta borte. Hvorfor var ikke Liza der, hadde hun forsvunnet?
Inna fikk snart vite at den lille jenta hadde blitt tilstrekkelig sterk nok til å forlate sykehuset. Hun hadde blitt sendt videre til et barnehjem i nærheten.
Inna hadde allerede to sønner og hun hadde aldri tenkt på adopsjon. Men den dagen da Liza forlot sykehuset, innså Inna at hun ikke kunne leve uten henne.
”Jeg ba om adressen til plassen de hadde tatt henne med til, og jeg dro dit så fort som mulig. Jeg husker ikke helt hvordan det gikk til», sier en åpenhjertig Inna.
Inna startet adopsjonsprosessen, og etter mye papirarbeid fikk Liza lov til å bo med Inna og hennes familie, der hun ble elsket fra første stund.
Men problemene var langt i fra over, selv om Liza fikk et trygt hjem. Liza hadde blitt to år da hun flyttet inn hos Inna, og da kunne hun fortsatt ikke spise fast føde. Liza var også ekstremt redd for høy lyd.
Ett år senere kunne hun fortsatt ikke gå ordentlig. Men Inna var mer besluttsom enn noensinne, hun skulle sørge for å gi sin lille jente all støtte og kjærlighet, selv gjennom de mørke tidene.
Inna bestemte seg for å melde på Liza til dansetimer, med håp om at musikken kunne hjelpe og inspirere henne til å utvikles, både fysisk og psykisk.
Og det virket: Takket være dansen, kombinert med sin adoptivmors kjærlighet og omsorg, blomstret Liza opp til et friskt og lykkelig barn.
Da hun startet på skolen kunne ingen tro at det var den samme jenta som hadde blitt forlatt av foreldrene sine, og latt igjen for å dø i et tomt hus.
Og siden hennes utseende så «eksotisk» ut for mange rundt omkring henne, tiltrakk hun seg stor oppmerksomhet. Visse barn i skolen mobbet henne og kalte henne «sigøyner» og «sjokoladeansikt».
Men Liza brydde seg ikke om blikkene eller de nedsettende ordene.
«Hun skjemmes ikke over hvem hun er. Da hun var liten, sa jeg til henne: Mennesker kommer alltid til å stirre på deg – vær forberedt på det!», sier Inna.
Inna sa alltid til datteren sin at hun aldri skulle høre på andre, siden mange bare snakket av ren misunnelighet.
Liza, som nå er en tenåring, har vunnet talentkonkurranser og priser på ulike skjønnhetsfestivaler. Hun har til og med fått jobb som tenåringsmodell!
En fantastisk kontrast til hvordan livet hennes startet!
Siden hennes modellkarriere og utrolige reise har gjort henne til litt av en kjendis i Russland, er det mange som har sett henne på TV-nyhetene og i aviser.
Lizas biologiske mor hørte alt snakket om henne, og ville naturligvis da kontakte datteren sin. Men Liza ville virkelig ikke ha noe kontakt med den personen som forlot henne for å dø.
Den biologiske moren insisterte imidlertid, og anså det som sin lovlige rett å få treffe barnet sitt igjen, men hun ble nektet det.
Moren kunne jo ikke starte med å forklare hvorfor hun hadde forlatt babyen sin i et hus og aldri kommet tilbake. Hun hadde rett og slett mistet all rett til å kontakte henne, mente mange.
Kjærlighet reddet dette barnet.
Det er helt fantastisk hva kjærlighet og omsorg kan gjøre for å vende på et liv som startet i elendighet.
Jeg er glad for at Lizas liv fikk denne vendingen, og at hun nå har en så flott og elskverdig familie.
La oss dele denne fantastiske og inspirerende historien for å spre litt positivitet til alle andre der ute.
Kan Liza overleve dette kan vi alle forsøke å gjøre det vi kan for å få en bedre hverdag.
