Vi lever i en verden der det ikke finnes spesielt mye rom for å være annerledes, og passer du ikke inn er du «unormal».
I dagens samfunn legger alt for mye vekt på hvordan vi ser ut og vi sammenlikner oss mye med andre. Noe som er et veldig sørgelig syn på livet.
Det er bare å spørre Jono Lancaster, en person som er av kjøtt og blod akkurat som resten av oss, men som dessverre ofte har blitt smertelig påmint om hvor stygg verden kan være.
Jono Lancaster ble født i England i oktober 1985 – men han så ikke ut som andre babyer på sykehuset.
Den fantastiske lille gutten hadde Treacher Collins syndrom, en sjelden medfødt sykdom som gjorde at hans ansiktsben utviklet seg på asymmetrisk måte.
Etter å ha fortalt de ferske foreldrene om diagnosen raste verdenen sammen for paret. Da de fikk vite at deres nyfødte sønn antagelig aldri kom til å kunne verken snakke eller gå så ble det for mye.
Foreldrene til Jonos forlot ham.
«Da jeg ble født var mine foreldre i totalt sjokk. Jeg var ut av sykehuset 36 timer etter at jeg ble født. Sosialtjenesten fant noen som kunne ta vare på meg. Fostermoren var en dame som het Jean», fortalte Jono ved Nord-konferansen i 2015.
Da han var mindre en to dager gammel tok Jonos foreldre avgjørelsen om å adoptere han bort, og forsvant. Sykehuset kontaktet sosialtjenesten og en fantastisk kvinne ved navn Jean Lancaster tok inn Jono og oppfostret han.
Flyttet til en fosterfamilie
Jean var ikke redd eller sjokkert da hun så den lille gutten. Hun tok han bare opp og kjent et umiddelbart bånd. Jean vendte seg mot sykepleieren og da: «Når kan jeg ta han hjem?».
Fra begynnelsen ga hans fostermor den kjærligheten og omsorgen som et hvert barn trenger, og Jono kunne ikke bedt om en bedre og mer hengiven mor.
Selv om Jono hadde stor støtte fra sin mor, ble hans første år preget av motvilje fra omverdenen til å vise forståelse.
Da Jono begynte på skolen, ble han imidlertid bevisst på seg selv. Han skjønte raskt at han så annerledes ut enn klassekameratene.
«Jeg følte på en måte at jeg var alene, og jeg følte at jeg var den eneste i verden som var som meg. Folk er heldige nok til å vinne i lotto eller bli profesjonelle fotballspillere, leger, advokater, men jeg tenkte: «Hvorfor må jeg se slik ut?’» sa Jono i et intervju med Adelaide Now.
Ble mobbet på skolen
Det er viktig å vite at Treacher Collins syndrom ikke påvirker et barns intelligens på noen måte. Det eneste Jonos klassekamerater brydde seg om var hvordan han så ut.
«Jeg pleide å skjule hvor ulykkelig jeg var for min mor. Hun hadde allerede gjort så mye for meg, sa han til BBC i et intervju.
Jono nektet imidlertid å gi opp og ville ikke la mobberne vinne, og ved sin side hadde han en fantastisk kvinne.
Jonos fostermor, Jean, prøvde å gjenforene ham med sine biologiske foreldre. Men etter at de returnerte brevene hennes fem år på rad, tok hun neste skritt – og adopterte Jono 18. mai 1990.
«Så jeg har to bursdager! Jeg pleide å fortelle andre barn at mamma dro til sykehuset og hun så på alle babyene og hun valgte meg, mens foreldrene deres ikke hadde noe valg, sa Jono på Nord-konferansen i 2015.
Jono kommer aldri til å glemme fostermoren sin – noe han gjorde helt klart i et emosjonelt Facebook-innlegg fra 2015.
«Denne damen er kanskje litt liten av vekst, men denne damen har det største hjertet til noen jeg noen gang har møtt. Denne damen har vært et fosterhjem i 30 år, hun elsker og har gitt av seg selv til så mange. Denne damen gråt hver gang et barn flyttet til et annet fosterhjem fordi hun på en eller annen måte følte at hun hadde sviktet dem. Denne damen, til tross for at hun var alenemor i 40-årene, tok meg til tross for at hun ikke visste hva fremtiden ville bringe. Denne damen adopterte meg og ga meg, sammen med Claire og Stephen, en flott familie. Denne damen er en engel, sendt til meg når jeg trengte en som mest.
Denne engelen heter Jean, min mamma, min helt.»
Som tenåring ble Jono veldig rebelsk. Iblant gjorde at ting bare for å dra oppmerksomheten mot seg. Det var en måte for ham å distrahere folk fra det virkelige problemet: hans fysiske egenskaper. Han drakk mye alkohol og prøvde å bestikke folk med godteri så de skulle like ham.
«Jeg følte men så ensom.»
Men med kjærlighet og omsorg fra Jean, og sin egen sterke ånd, bestemte Jono seg snart for å være en kraft for det gode og bruke sin erfaring til å hjelpe andre.
Kjærligheten til fostermoren sin
Nå, 36 år gammel dedikerer Jono livet sitt til å hjelpe andre rundt om i verden med Treacher Collins syndrom. Han har også jobbet som teamleder for voksne med autisme.
Han møter barn, gir dem håp og støtte og snakker med foreldrene om situasjonen deres. Jono jobber for tiden som en inspirerende lærer og snakker ofte om Treacher Collins syndrom.
«Mine foreldre vil fortsatt ikke ha noe med meg å gjøre», sier han. «Det som har forandret seg er min holdning, og det er det som er så kraftfullt. (…) Jeg ville ikke endret noe av det. Min holdning var mer invalidiserende enn noe annet. Med den rette holdningen kan du oppnå hva som helst.»
Et av barna Jono har hjulpet og støttet er to år gamle Zackary Walton fra Australia.
Til tross for sin unge alder har Zackary allerede blitt mobbet. I Jono har han imidlertid en venn for livet.
«Da han sa at han skulle komme til Australia visste vi at vi måtte møte ham, og det har gjort oss så glade å se Zack møte en som ham, sa guttens mor, Sarah Walton, til Adelaide Now.
Møtte kjærligheten
I 2015 møtte Jono Laura Richardsen da han jobbet som fitnessinstruktør.
De ble forelsket og Laura omfavnet Jono og hans tilstand. Hun så han for den han var, og paret gikk sammen for å spre positivitet og smil rundt seg.
Inntil Jono møtte Laura ttrodde han alltid at han ville se på adopsjon hvis han ville ha barn og stifte familie.
«Jeg har alltid drømt om å bli far. Jeg lengter etter far-sønn-øyeblikk – adoptivmoren min var helt fantastisk, men jeg har aldri hatt en farsfigur i livet mitt, og det er noe jeg virkelig, virkelig ønsker meg. Jeg vil løpe til skolen, ta med barnet mitt til dans, gymnastikk eller fotball – hva de vil, sa Jono til BBC i 2011.
I følge Jono har ethvert barn han far en 50 % sjanse for å få Treacher Collins. Så bare tanken på å få et eget barn forårsaket en bølge av følelser.
Selv om Jono ble født relativt frisk, lider mange babyer med Treacher Collins av alvorlige medisinske problemer, og noen blir født uten å puste.
Så kanskje adopsjon var det beste alternativet, tenkte Jono.
«Det fungerte veldig bra for meg, og å kunne gi et barn en ny sjanse, det synes jeg er helt fantastisk. Men Laura tror at hun vil ha de instinktene til å virkelig ønske å bære et barn, og hun er bekymret for at hun kan ha det vanskelig å ta vare på andres barn – eller at barnet bare vil finne sine naturlige foreldre,” sa Jono og fortsatte:
«Dessuten vil hun virkelig at barnet vårt skal være «vårt» barn. Og jeg vil virkelig ta vare på henne når hun er gravid, at hun skal ligge på sofaen eller at jeg skal løpe ut klokken 02.00 når hun vil ha en sylteagurk.»
Slik lever Jono Lanchester i dag
Dessverre fikk Laura og Jono aldri barn. Etter ti år sammen bestemte de seg for å skilles og gå videre. Jono forklarte avgjørelsen på Instagram og sa:
«Laura og jeg delte 10 fantastiske år sammen, og vi bestemte oss for å gå hver til vårt fordi vi ikke vokste sammen som et par. Ingenting annet enn gjensidig respekt der og hadde ingenting med utseende å gjøre.
Noen av hans følgere viste sympati og prøvde å fokusere på det positive, og oppmuntret Jono til at noe godt kan komme ut av et ødelagt forhold.
«Jeg tror ikke at et samlivsbrudd kan vendes til til å høres bra ut. Det var hjerteskjærende,” svarte Jono.
Hør Jono fortelle historien sin i videoen under. Jeg lover at det ikke vil la deg sitte igjen uberørt.
