Å si at man har fått lungeinflammasjon, brekt beinet eller er kjempeforkjølet… Det er lett for omgivelsene å gripe inn og håndtere.
Men å si at at man lever med angst eller en psykisk lidelse er vanskeligere å forstå. Selv om det ikke synes på samme måte, er det på ingen som helst måte noe uvanlig.
Cirka 25 prosent av alle kvinner og 15 prosent av alle menn i Sverige, lider av en eller annen form for psykisk lidelse, som for eksempel uro eller angst.
Som regel sier personen med angst ingenting til andre. Ofte låser man seg selv inn istedenfor.
Slik var det for Nikki, som hadde moren sin som «sin person».
Hennes hjerteskjærende og aktuelle historie er noe som jeg mener alle bør ta seg tid til å lese. Den er utrolig fin og viktig, så jeg håper du leser hele veien til slutt.
Dette skriver Nikki selv:
”Angst har vært en del av livet mitt, så langt tilbake som jeg kan huske. Den har vært der så lenge at jeg ikke husker helt, den tid i livet mitt da den ikke var der. Om du lider av angst, vet du også at det alltid finnes en spesiell person. Den der personen som vet hvordan den skal roe deg ned, i midten av angsttåken.
Den eneste personen for meg var min mor. Hun visste nøyaktig hva hun skulle si, hvordan man sier det og hun sa det i rett øyeblikk for å få meg tilbake til virkeligheten. Ordenes hennes og trøsten var alltid sterkere en angsten min. Jeg antok bare at hun alltid skulle være der for meg, men nå er alt forandret…
Noen uker etter at mannen min og jeg giftet oss, slo angsten til med full kraft. Jeg sa: «Jeg må ringe moren min».
Han ble stille og sa: «Hva sier du til å prate med meg istedenfor? Gi meg bare et forsøk, og se om jeg er like bra som moren din».
Så jeg gjorde det. Jeg ga ham en sjanse til å hjelpe til med å lindre angsten min, og det var som om jeg pratet med min egen mor. Det var som om jeg pratet med «den der personen».
Samtalene med min mor, når angsten kom krypende ble færre og færre. Hun spurte aldri hvorfor, hun tok aldri temaet opp – ikke en eneste gang.
Det skyldes at mødre som min er et av få eksemplarer som fortsatt finnes.
Dagen moren min døde ringte jeg mannen min. Jeg sa: «Min person er borte. Den som kjente meg og elsket meg med alle mine brister. Den eneste som kunne roe ned frykten og angsten min, hun er borte».
Da startet han å fortelle en annen historie om moren min. En avsløring om henne som jeg aldri tidligere hadde hørt før, siden hun ikke ville at jeg skulle vite noe.
Men det viste seg at moren min ga ektemannen min en lapp på bryllupsdagen vår. En hemmelig lapp som bare de to fikk lese. En lapp med avsnittet: «Hvordan man er Nikkis person».
Det var en steg for steg-guide om hva hun brukte å si og gjøre for meg, da min angst tok over.
Steg 1: Bare lytt
Steg 2: Lytt litt til
Steg 3: Forsøk ikke å løse problemet
Steg 4: Fortelle henne at du forstår
Steg 5: Fortsett å lytte til hun har sortert ut sine tanker selv. Hun kommer til å gjøre det, det hun gjør alltid. Hun vet det kanskje ikke enda, men hun kommer til å fikse det.
Moren min ga ikke opp og sluttet å være «min person», fordi hun ville det. Hun gjorde det, fordi hun ville at mannen min skulle vite hvordan man skal oppføre seg, når hun ikke lenger fantes i våre liv.
Hun sluttet kanskje å være «min person», fordi hun ville se til at jeg alltid skulle ha en annen, uansett hva.
Men mamma, du kommer fortsatt å være den der personen. For alltid».
Spre håpet til noen som kjemper mot uro og angst. Del denne historien på Facebook.
